Ny dag, nytt liv?

Hei alle sammen. 

Tiden flyr om dagen, og det er nesten litt skummelt. I går var den lykkelige dagen som jeg har ventet lenge på, hvor jeg ble erklært frisk for Leukemi. Lenge har jeg gledet meg, men dagene før var tøffere enn forventet. MEN når dagen kom og aller siste cellegift gikk inn, da var jeg verdens lykkeligste person inni meg. 

Tiden før denne datoen har kroppen virkelig vist seg fra sin verste side, med uendelige feber symptomer, masse munnsår, innleggelser, antibiotika og tilførsel av blod. Det har virkelig vært en reise tilbake til noe av hva jeg har gått gjennom i 2 1/2 år. Likevel kom jeg i mål, og jeg kan virkelig ikke være mer fornøyd med kroppen sin innsats. Jeg har hatt minimalt med infeksjoner, og fulgt behandlings planen til punkt og prikke. Jeg prøver nå å se på dette som en stor erfaring, med enormt fine og gode opplevelser. Det vonde er allerede glemt, og håper det blir i glemmeboksen for resten av livet. 

Jeg har også hatt så mye støttespillere rundt om i hele Norge, og jeg vil virkelig takke hver og en. Spesielt den herlige mannen fra en øy utenfor Bergen. Han heter Svein og har snakket med meg hver dag og vært en kjempe snill ekstra bestefar for meg.  Også takk til alle de stumme som bare leser, til de som har tatt kontakt hver gang. Dere er alle sammen bidragsytere til at jeg har holdt motivasjonen oppe hele veien.

På denne bloggen her har dere fått med dere alle oppturer og nedturer, spontane prosjekter på sykehusene, oppussing, innsamling av penger, og ikke minst så mange fine priser jeg har fått. Jeg synes det er helt utrolig å tenke på at alt dette har skjedd samtidig som jeg har vært behandlet for kreft. Det sier jo bare at alt er mulig, om man bare bestemmer seg for det. 


Men nå skal jeg ikke skravle mer, for da ombestemmer jeg meg snart om det jeg egentlig skal si. Jeg vil nå takke for meg. Jeg vil takke absolutt alle som har fulgt med. Dessverre kommer jeg nå til å stoppe denne bloggen, på grunn av at mitt liv antagelig/forhåpentligvis blir som alle andre sitt. Og da er det jo ikke noe å følge med på lenger. Jeg har oppnådd målet mitt med denne bloggen, å det var å nå ut til de som ønsket å følge meg og ikke minst at jeg skulle bevise alle sammen at det går an å ha en god historie om kreft hvor personen overlevde. Jeg er en overlevende kreftrammet, og jeg forblir på denne jorden i mange år. Bloggen blir stående i håp om at den hjelper noen andre i samme situasjon, men den blir ikke mere skrevet på. 
Aldri vær redd for å ta kontakt likevel. Jeg kommer alltid til å synes det er koselig. 

Tusen hjertelig takk for meg. Jeg har virkelig ikke ord for hvor takknemlig jeg er for at så mange har fulgt min reise. Takk alle sammen!

Stor klem fra Ingvild

Kjære kreftceller

14. april 2014 startet jeg livskampen min mot deg. Den kampen har jeg nå kjempet i 2 og 1/2 år. Om bare 19 (!!) dager sitter jeg på Lillehammer sykehus og får siste cellegift dose og blir erklært frisk. Frisk fordi du ikke er i kroppen min lenger. Jeg har ikke vært syk på en god god stund nå, faktisk noen måneder siden sist. Men du kreftcelle, du gjør at jeg hver eneste dag går på cellegift for å unngå deg. Og vet du hva det betyr? Du gjør at cellegiften også tar mine friske celler, slik at jeg blant annet har svekket immunforsvar.

Immunforsvar trenger du hele tiden. Uten immunforsvar, ingen liv. De hjelper deg med å unngå smitte og de lager antistoffer mot alt du er smittet av. Men dette fantastiske forsvaret vi mennesker skal ha da, det har jo du kjære kreftcelle sørget for at jeg ikke skal eie. Hver dag går jeg rundt og passer på at jeg ikke skal få bakterier i meg. Dette bare fordi du ønsker meg så vondt ved å la meg ikke ha dette forsvaret. 

Så kommer vi til de tidene hvor smitten blir så stor på skolen og andre steder. Da ikke jeg klarer lenger å unngå smitte og blir syk, nei da vettu. Da er kroppen så ferdig fra før av, at den ikke klarer å hjelpe meg å bli frisk. Dette bare på grunn av deg, kjære kreftcelle, som valgte meg. Hvorfor akkurat meg? Har jeg ikke hatt nok å stri med i løpet av livet? Skal jeg snart bli 40 år i hodet selvom kroppen bare er 18? For hver gang kroppen utsettes for noe, eller man får en ny livserfaring så vokser man på det. Og da må nå jeg snart være 40?? 

Denne uken her har jeg hatt det vondt. Jeg har blitt minnet på hvilke ting jeg har gått igjennom før. Først og fremst begynte jeg med å få store munnsår. Munnsår som er lignende de jeg hadde under behandling. Etterhvert raste blodprosenten min ned, og jeg måtte innlegges for å få påfyll med blod. Dette gjorde jeg også ofte i behandlingen. Har kroppen bestemt seg for å minne meg på hva jeg har gått igjennom, før den snart ikke har muligheten til å gjøre det mer? For akkurat nå ser livet svart ut, kroppen ser blek ut, og munnen er blodrød. Er det slik den siste farvel med kreftkampen skal være?

Jeg er ennå ikke frisk. Jeg er heller ennå ikke frisk fra dette viruset som braste inn i meg tidligere denne uken. Munnsårene er store, blodprosenten er fortsatt lav, blodplater er lav, immunforsvar er lavt, og smerter? Ja, det skal jeg si deg jeg har. Jeg har ikke tid til dette jeg. Det fordi jeg hele tiden jakter etter normallivet. I tillegg har jeg dessverre blitt rammet av en forferdelig grense, slik som alle andre elever. Og det er 10% fraværsgrensa. Fortsetter du slik, kjære kropp, ja da har ikke jeg en skole å gå til hver dag. 



 

- Ingvild Sønsteli Aasen

Er jeg mindre verdt enn deg?

Nå er det snart min tur til å skal si jeg har overlevd kreften. Jeg har vært en av de heldige som har klart meg bra, og ikke minst er jeg heldig med å være et bevis på at det går an å overleve dette. Vi som overlever, det er vi som skal fortelle den gode historien av dette. Det er vår plikt å vise at vi kan bli mennesker igjen vi også. Men åssen skal vi klare det når omverdenen dømmer oss før vi får åpnet kjeften?

Kreftrammede får seneffekter. Ja, det gjør vi! Jeg kan kjenne på det flere ganger i uka jeg. Alt fra utmattelse til sår i huggu og ræva. Det er ikke alltid lett nei. Men likevel så er vårt største ønske å kunne være som alle andre. Kunne komme oss tilbake til en hundre prosent fast stilling i jobben. Det er ingen av oss som ønsker å måtte ha støtte av NAV. Kunne vi alle valgt tror jeg vi ville jobbet alt vi kunne, men dessverre alle klarer det ikke. Men da har vi da disse da, som drar alle under samme kam. For da tror tydeligvis andre mennesker at alle kreftrammede ikke klarer å jobbe mye. Se på meg da dere: jeg går hundre prosent fast på skolen, og har gjort det i 1 1/2 år mens jeg har gått på cellegift, jeg har kjempe gode karakterer, jeg har TRE jobber ved siden av skolen. OG DERE MENER FORTSATT AT JEG IKKE KAN JOBBE LIKE EFFEKTIVT SOM DERE??

I dag var jeg på praksis som er via skolen, rett etter praksis dro jeg rett på jobben, deretter dro jeg kjapt hjem, kastet i meg mat og dro rett på trening. Nå er jeg sliten ja, men jeg holdte ut jeg også. Akkurat like mye som du hadde gjort!! Så hvorfor kan arbeidsgivere da si til oss kreftrammede at vi ikke kan ha en jobb fordi de tror vi har stort fravær? Vi er kanskje den gruppe mennesker som vet virkelig hvordan det er å være syk, derfor legger vi oss heller ikke til for bare en forkjølelse, vi vet det skal være en skikkelig grunn. Og den grunnen din til å ansette oss, er det en skikkelig grunn mener du?

Kjære arbeidsgiver. Hadde jeg vært deg, ville jeg satset på de som vet hva livet går ut på. Jeg ville satset på de som er villige til å få tilbake et liv, ikke den som søker fordi at sofaen begynner å bli vond å ligge på. Vær så snill og åpne øynene deres. Vi har så mye å gi dere, dere ser det bare ikke. 
 

http://www.vg.no/nyheter/kreft/ny-norsk-forskning-om-unge-som-overlever-kreft-sliter-i-voksenlivet/a/23798373/
Jeg ønsker med dette innlegget å henvise til denne saken VG la ut for noen dager siden. Tenk på hvilken verden vi lever i, hvor de sterkeste menneskene vi har på denne jorden, det er de som går arbeidsledige. Dette er noe dere arbeidsgivere kan gjøre noe med, så gjør det da!!
 



Ingvild Sønsteli Aasen

Bedre sent enn aldri?

Heihei!

Som noen av dere allerede har fått med dere så har jeg fått sommerjobb på Europris Lillehammer. Jeg har jobbet nesten hver dag, så etter jobb har fokuset vært mere på å slappe av og lade opp til ny dag. Derfor er dette innlegget så sent lagt ut. Men som sagt, bedre sent enn aldri! 
Se&hør har en pris som er å gi 50 000kr hvert år til en kreftrammet barn/ungdom. Den kan da velge selv hva den ønsker å bruke pengene til. Jeg tok med mamma, stefar og Silje på tur til USA. Prisen/pengene er fra Prinsesse Ragnhild og Erlend Loretzen gledespris som donerte penger til se&hør for å kunne glede kretframmede. Så nå tenkte jeg at tiden var inne for å fortelle om turen vi hadde over dammen. 

I 14 dager vandret vi rundt i USA og hadde både det fineste været og skikkelig regnvær. Selvom det var stas med fint vær var det også veldig gøy å se hvor mye større regnet/tordenen er der i forhold til i Norge. På 3 dager ble faktisk bassenget i Orlando stengt 4 ganger. Det gjorde ingenting, fordi det stoppet ikke oss i kose oss. Turen startet aller først i New York i 5 dager.  Dagene gikk aller mest ut på å vandre i de store gatene som blant annet Times Squere. Etter den tredje dagen kjente bena hardt på at vandringen tok helt av, derfor kjøpte vi billetter til en buss som gikk rundt til mange attraksjoner. Det hjalp litt også på humøret, når jeg ikke er den jenta som elsker å shoppe i mange timer og dager. Hehe. Men jeg synes det var utrolig morsomt å være inne i Madam Tussaud hvor de har laget kjendiser av voks. 


Vi reiste ut med båt for å se fredsgudinnen.





Times Squere på kvelden.

Etter new york gikk reisen videre til Miami. I Miami leide vi bil som fraktet oss videre til både Orlando og Naples etter oppholdet i Miami. 3 dager tilbrakte vi i Miami hvor fokuset var på Miami Beach. Anbefaler alle å oppleve Miami Beach en gang, for det var en utrolig fin plass. Når solen gikk ned på kvelden dro vi på outlet butikker hvor mye merkeklær, vesker osv, er til mye lavere pris enn vanlig. Det var ganske morsomt å oppleve da mange går helt amok i slike butikker.


Miami Beach!!

Når tre dager i Miami var over, dro vi videre til Orlando i 3 dager. Der bodde vi på det største hotellet jeg har bodd på hvertfall, hvor rommene inneholdt stue, kjøkken, to bad, to soverom og vaskerom. Det var rett og slett en mini-leilighet. Veldig veldig fint der. I Orlando kjørte jeg karuseller, matet aligatorer og spilte minigolf mellom aligatorene. Utrolig spennende!! Vi badet også masse da, det må ikke glemmes.



 


Hotellet vi bodde på

Til slutt, men ikke minst reiste vi til Naples i 3 dager. Naples er en by mindre enn Lillehammer, og var utrolig rolig plass. Ferien var perfekt å avslutte der. Selvom jeg opplevde Miami Beach, så vil jeg faktisk si at i Naples var det finest strand. Jeg badet i Mexico gulfen, hvor det var nesten varmere i vannet enn på land. Det var den største opplevelsen av alle. Jeg badet da rett og slett dag inn og dag ut til vi måtte reise hjem. I tillegg så var det masse caution skilt langs stranda fordi det var så mye skilpadde egg der. Utrolig koselig! I tillegg når vi badet kunne vi se delfinene drive på fritt litt lenger ut fra vannet. Da vi stod på en brygge kunne de gå opp for å få luft bare noen få meter unna oss. For en opplevelse!!

Hele reisen var en helt utrolig stor opplevelse. Jeg får ikke til å skrive ned alle følelsene og inntrykkene jeg fikk der nede. Det eneste jeg vil si er: DRA NED DIT!! Alle bør oppleve USA, både når det gjelder hvor høflige alle er mot hverandre og den utrolige opplevelsen med fine strender, masse butikker, mye folk og konstant varme. Det er ikke til å sammenligne med Norge i hvertfall. 



I USA var det helt utrolig mange fine biler, så mye av tiden gikk ut på at jeg og Tore kikket på biler mens mamma og Silje shoppet. Her er for eksempel en bil jeg ikke hadde sagt nei takk til:



Også et dryss med andre bilder:









 

Det er tatt så mye bilder, så dette er bare en brøkdel. Det er også vanskelig å forklare alt, for alt er så mye større der nede. Derfor anbefaler jeg alle og ta en tur. Nå skal jeg fortsette å slappe av, før det er jobb i morgen kveld. Fortsatt fin sommer til alle!

Ingvild Sønsteli Aasen 

Hvilken sjuk verden er det vi lever i egentlig?

Hei alle sammen. Jeg har tenkt å skrive et blogginnlegg om USA-reisen om ikke så veldig lenge. Men først vil jeg ta opp en ting.

Jeg er av den uheldige sort tydeligvis. Det er ikke nok med at jeg prøver å hjelpe andre i samme situasjon som meg, ved å være så mye åpen om alt. Men læl er det virkelig noen som på en eller annen måte ikke lar ting være. I dag ble jeg tilsendt et tips om en falsk bruker på instagram. Instagram brukeren utgir seg for å være meg, i en engelsk versjon. Vedkommende bruker mine bilder!! Den har, som jeg ser, bare lagt ut ett av mine bilder, og resten av ei dame som er kjent som jeg tydeligvis da skal være blodfan av. Uansett skriver personen med bilde av meg at hun er 17 år gammel, og kreft kjemper. Hva er det folk driver med???



Se her!! Jeg får selv ikke opp brukeren fordi den har blokkert min instagram bruker. Det antagelig i håp om at jeg aldri sku finne ut dette. Jeg har fått høre mye rart de siste årene angående sjukdommen min, men kjære deg. Har du ikke din egen historie å fortelle??

 

Jeg sier dette høyt her, i håp om at folk er varsomme om hva de legger ut på nettet. Jeg har blitt nå misbrukt inne på sosiale medier, og jeg håper dette kan få andre til å se opp. Vær varsom med hva du legger ut!! Dette kommer jeg virkelig ikke til å la bare gå, for dette er virkelig ikke greit. Jeg kjenner både sinne og frustrasjon vokser når jeg ser sånt. Noen må dessverre ha alt for lite å gjøre.
Pass på dere selv, og bildene deres.

 

Ingvild Sønsteli Aasen

14 dager med bare positive opplevelser

Hei

Sist jeg skrev til dere, var jeg på tur til å skulle legges inn frivillig. Jeg var der en natt, og hadde det veldig bra. Etter cellegiften var jeg veldig redd for om jeg kom til å bli like dårlig nå som sist, men det gikk over all forventning. Nå er det bare 4 måneder igjen med behandling, og nå skal jeg endelig få lov til å reise bort til utlandet i hele 14 dager for å feire at jeg snart er i mål. 

Hvert år har SE&HØR en kåring hvor de gir ut 50 000 til en kreftrammet person, som skal være med å bidra til at personen skal få oppleve noe positivt. I fjor sendte min søster, Silje inn en søknad på meg. Hun sa ingenting fordi hun ville overraske meg med dette, om det ble jeg som ble trukket ut til å vinne. Det var det, og nå skal jeg, Silje, mamma og Tore på tur til USA i hele 14 dager!

Vi drar over dammen torsdag morgen, og reiser aller først til New York. Der skal vi være i 5 hele dager, før vi reiser videre til Miami. Etter Miami blir det Naples og deretter Orlando. Å få en slik reise tror jeg skal bli så utrolig godt for kroppen nå. Etter to intense år er det godt å kunne dra bort og la ting bli igjen i Norge. Spesielt gleder jeg meg til mye tid med Silje, da det har vært ofte veldig vanskelig at hun har bodd i Oslo. Flere ganger når ting har vært ille hadde det vært bedre om hun var hjemme hos meg. Men slik er det ikke, og derfor så skal jeg nyte denne ferien med alle sammen. 

I dag og dagene frem til onsdag skal jeg være oppe på Vinstra for å bakke med meg alt som jeg skal ha med meg hjem igjen. I ferien skal jeg jobbe, ha en cellegiftkur og kose meg masse. Det blir noen oppdateringer i sommer også, så vi prates da.

Ha en fin søndag!

Ingvild Sønsteli Aasen

Jeg blir innlagt på sykehuset, frivillig

Hei alle sammen!

På onsdag er det 8 uker siden sist cellegift jeg tok, hvor jeg dessverre ble fryktelig dårlig. Likevel så kan ikke vi stoppe med det, så jeg må bare prøve igjen og håpe på at denne gangen går det smertefritt. 

Lenge har jeg slitt med mye smerter i tærne, etter jeg ble syk. En gang før jul var jeg og opererte dette, men operasjonen var ikke så vellykket som vi hadde håpet på. Derfor har jeg nå fått ny operasjon, og det allerede på tirsdag. Jeg skal egentlig inn på sykehuset tirsdag for å operere tærne, og deretter tilbake onsdag for å få cellegift i narkose. Dette syntes jeg var veldig tungvint å måtte frem og tilbake på sykehuset, derfor fant jeg ut at hvorfor kan jeg ikke bare ligge over der? Jeg får jo uansett ikke gjort noe mer om jeg er hjemme eller der, når jeg tross alt må hoppe på krykker og ha en del medisiner som gjør meg sløv.

Jeg har ikke ligget inne på sykehuset siden påsken 2015, fordi jeg har fått lov til å dratt hjem hver gang og heller kommet tidlig tilbake dagen etter om det har vært behandlinger. Det setter jeg stor pris på at de har latt meg gjøre, så lenge det har vært mulig. Men nå syntes jeg det var lenge siden jeg har blitt bortskjemt på sykehuset, så da kan jeg like så godt gjøre det nå.  Jeg legges inn tirsdag morgen/ettermiddag og blir der til onsdag. Det er snakk om bare ett døgn, og jeg ser faktisk frem til det. Ikke akkurat at jeg liker å være masse på sykehuset, men fordi jeg føler dette blir lettere for meg. Hadde jeg dratt hjem etter operasjonen tirsdag, måtte jeg dratt litt over 7 dagen etter tilbake. Derfor kan jeg heller ligge over og bli bortskjemt, få sove litt lenger, og egentlig bare leve sykehuslivet. Haha!

Det er viktig for meg å slappe av også før en cellegift. Stresser jeg mye, og sliter ut kroppen pleier som regel kroppen å takle cellegiften mye dårligere. Så nå har jeg hele tirsdagen etter operasjonen til å ligge og bare slappe av. Prøver så godt jeg kan å ta alle mulige forhåndsregler denne gangen, og håpe på at jeg ikke må bli "sykmeldt" fra skole igjen. 

 
Denne uken har jeg stått i gågata på Lillehammer og solgt gullsløyfer og armbånd for Barnekreftforeningen. Det har vært moteuka i byen, og hvert år støtter de et godt formål. I år ble det prosjekt "ungdomsrom" og Barnekreftforeningen Oppland som fikk den æren. Siden jeg både er nå gått inn som styremedlem i Barnekreftforeningen Oppland og driver prosjekt "ungdomsrom", synes jeg dette er veldig veldig koselig.
Nå driver jeg å skal prøve å starte opp nye prosjekter for barn og unge, noe som jeg gleder meg fryktelig til å fortelle dere. Dessverre kan jeg ikke si så mye nå, men det kommer forhåpentligvis igjennom og da skal dere få høre det! :)

Ha en super fin uke!

Ingvild Sønsteli Aasen

Du får ikke mere i ryggsekken enn du klarer å bære, eller?

Hei!

Det er lenge siden sist jeg skrev. Og det er vell fordi jeg føler meg så frisk til tider at jeg glemmer hva jeg går gjennom. Det synes jeg er veldig godt, fordi det betyr jo bare at jeg er på riktig vei. Likevel så har jeg noen skikkelig nedturer til tider, og de blir ikke mindre nå enn før. Kanskje de til og med er større nå? For nå har jeg så mye annet å ta hensyn til også..

I går, den 11. april 2016 var det hele 2 år siden jeg satt på legekontoret klokka 8 om morgenen og ventet på at legen skulle komme på jobb. Og enda er jeg ikke ferdig med dette dritet!! På disse to årene har det skjedd ting ingen kan forestille seg å oppleve som 16-18 åring.. For som alle sier, skjer jo ikke dette meg eller mine. Men jeg var den som skulle få denne erfaringen, og jeg føler selv jeg har seiret veldig. Jeg har jo selvfølgelig det vondt ved å tenke på disse årene, hvor mye jeg har mistet, hvor mye mer "barnslig" jeg kunne vært. Men man vokser på erfaring, og det kommer man aldri til å slutte med. 

Nå om dagen har jeg en fryktelig tung periode. Både private ting og at jeg har fått veldig smell etter sist cellegift. Jeg var borte fra skolen i nesten 2 uker, på grunn av et uhell under cellegiften som gjorde meg kjempe dårlig. Nå er jeg kommet meg etter det, men ikke kroppen. Jeg er kjempe lav i immunforsvar igjen, og dessverre ikke langt unna å bli nektet skolegang før immunforsvaret er oppe. Derfor så tror jeg kroppen mener nå at jeg må ta det med ro. Jeg sliter med å skulle gjøre det, da jeg er veldig lei meg mye om dagen. Kroppen er fryktelig tung og hodet er ikke med. Lite med søvn og mye følelser rundt i kroppen. Alt man skal takle på en gang, sier jeg bare. 

Overskriften min sier veldig om hva jeg tenker om dagen. Jeg har vært i 2 år, hundre prosent sikker på at man ikke får mer i ryggsekken enn man klarer å bære. Men er det helt sant? Akkurat nå føler jeg at jeg har for mye i ryggsekken, den må snart bli tømt om jeg skal klare mer. Men hvordan? hvordan skal man klare å tømme seg for erfaringer, følelser osv? Psykolog er alltid et alternativ, men kan de hjelpe deg med å fjerne erfaringer som er tunge å bære? det tror dessverre ikke jeg..


Denne barnslige dama her, den dama sku jeg helst vært for en dag igjen. Bare kjenne på følsesen av å være uerfaren, fjortiss

Dette er sikkert bare en enda nedtur som man kommer seg opp igjen av. Jeg er garantert sikker på det. Tiden leger alle sår, eller gjør den?
Haha, skal snart komme et glad innlegg igjen, må bare få samla huggutoppen litt sammen. Takk for at dere leser på sytingen min, hundre tusen kilo lettere allerede...

 

Ingvild Sønsteli Aasen

cellegiften er like vondt nå som første gang

Dette innlegget skrev jeg natt til onsdag. Jeg var veldig lei meg, fordi cellegiften føles tøffere og tøffere for hver gang. Nå har jeg tatt cellegift i snart 2 år, og det begynner å kjennes i kroppen. Denne gangen ble jeg i dårlig form etterpå, og har siden bare sett sengen. I dag føler jeg meg bedre, og håper på å få reist tilbake til Vinstra i kveld!
_______________________________________________________________________________________________________________________________

Nå, når jeg sitter og skriver dette er klokken passert 00.00. Det er blitt onsdag, og jeg har begynt timene hvor jeg må faste. Når jeg sovner, er det bare noen få timer til jeg ligger på Lillehammer sykehus igjen, og blir trillet inn på operasjonsstua for å legges i narkose. Igjen skal jeg få denne cellegiften inn i kroppen, som både skal herje med hele meg og min kropp. 

C E L L E G I F T, står det stort foran meg når jeg lukker øynene. Jeg kjenner all redselen for hva som kan gå alt, alt håpet om at jeg skal klare dette og all usikkerheten om hva som skjer de neste dagene. Ingen dager etter en cellegiftkur er like! Noen ganger er jeg minimalt preget, andre ganger presterer jeg å skrive prøva på skolen baklengs mens jeg løper ut av timen i full gråt og ikke aner hvorfor. Hele meg er usikkert dagene etterpå, og det sliter jeg med. Ingen ser det utenifra, ingen kan forstå det heller uten å ha prøvd dette selv. 

Første gangen jeg tok cellegift var det helt forferdelig, den tiende gangen var det forferdelig, og det er ennå like forferdelig. Men det er bare en forskjell: nå ser man det ikke lenger på meg. Det er like vondt å ta denne cellegiften nå om noen timer, som det var for første gang. Jeg tror kanskje det også er verre nå enn første gang, for nå vet jeg hvor usikkert alt er etterpå, hvor smertefult det er og hvor mye av energien det tar. For du er rett og slett FERDIG når du har fått cellegift, og da blir du automatisk redusert. Du har ikke akkurat mulighet for å ta den prøva som resten av klassen har tatt, rett etter jeg kommer hjem fra cellegiftkur. Det har vi vell erfart nå, har vi ikke? sist ble jo prøva skrevet opp ned, bak fram. 

Jeg synes det er ufattelig godt å se hvor normale folk forholder seg til meg nå. Alt er snart normalisert hos meg igjen, og det betyr at jeg også kan klare å gå videre nå. Men som sagt tidligere blir jeg slått litt i ansiktet med cellegiften igjen, hvor jeg kommer på at oi, jeg kjemper mot kreft! Tankene kan komme og gå veldig dagene før, men jeg konkluderer meg alltid med at jeg ikke er den eneste. Så keep up the good work, alle som kjemper den samme kampen. For fy, dere er de sterkeste her i verden. 



Jeg har nådd målet mitt da jeg ble syk, jeg har fåt lappen!! Og det til og med på min 18-årsdag. Jeg klamrer meg til de positive tingene jeg oppnår mens jeg er på den uendelig lange turen min til å bli frisk. For noen ganger må man ikke se på hvor lang vei igjen man har igjen å gå, men heller se på hvor mye man har oppnåd på vegen! 

Ingvild Sønsteli Aasen

Flashbacks

Hei! 
Jeg skriver dessverre ikke så ofte lenger som før, som sikkert mange har fått med seg. Det fordi jeg går 100% på skolen, har trening 4 ganger i uken og er med på noen fine store prosjekter rundt om kring. Dette har jeg helt glemt å fortelle dere om, og det fordi dagene mine går i hundre. Jeg driver med noe fra jeg står opp til jeg legger meg. Kan ikke skryte på meg nok søvn lenger heller, hehe.

Noen av prosjektene jeg har drevet med er, forberedelse til årets ildjselprisen som skal skje til helgen. Da får jeg og de 4 andre kandidatene vite hvem som har vunnet, det blir kjempe spennende. Det er fortsatt mulighet for å stemme, send kodeord ILDSJEL1 til 2470 (fristen går ut 10. februar!)
I tillegg til dette er jeg så heldig som har blitt spurt om å bli med i styret til barnekreftforeningen. Jeg skal jobbe med ungdom, og litt forskjellige ting rundt oss. Som for eksempel få oss til å møtes og kunne snakke om erfaringer. Dette er virkelig en stor ære å få lov til. Så dette blir bra! En dag, skal vi få ungdommene frem og virkelig vise hva vi er til for!

Men så kommer det jeg egentlig skulle få ut. Det var mine kjære flashbacks jeg oftere og oftere møter på i løpet av dagen. En flashback er altså at du føler noe gjentar seg, som du allerede har opplevd. Det er veldig ekkelt. For eksempel her om dagen var jeg på tur på doen på skolen, det var nok at jeg gikk inn på rommet der og plutselig så jeg for meg hele sykehusrommet på rikshospitalet. Da så jeg stativet som jeg har gått med, med cellegift på og jeg følte jeg var like sliten og brennende i hele kroppen som da jeg får cellegift. Dette er ikke mye koselig. I tillegg samme dag skulle jeg pakke noe mat inn i plastfolie, og lukten av plastfolien kjentes ut som kjøkkenet på riksen. Dette er nok antagelig fordi mye av maten er pakket inn i plastfolien på avdelingen jeg var på. Altså, rom, lukter, ting og lyder kan få meg til å føle jeg er syk igjen. Dette tærer veldig på psyken, og jeg får lett angst. 

Jeg har egentlig prøvd å la dette bare gå, men nå som jeg har dette så ofte som jeg har, tror jeg at jeg må begynne å jobbe med å takle slike situasjoner. For jeg kan jo ikke unngå å gå på toalettet eller pakke inn maten min i plastfolie. Man må møte sine utfordringer og jobbe med det, om det så tar mye tid så skal jeg gjøre det!

I tillegg er jeg litt bekymret, fordi jeg har begynt å få tilbake blåmerker på kroppen. Dette er en av symptomene på leukemi, og da har du veldig lett for å bli redd. Jeg er fryktelig redd for å få tilbake kreften, og jeg er veldig nøye med å kjenne etter og passe på at ting er som det skal. Nå har jeg et så fint liv, og trives så godt her på Vinstra, så frykten for å måtte avslutte dette "eventyret" er veldig stor. Jeg blir fortsatt like godt passet på av sykehuset, så det er ikke noe egentlig å være redd for. Likevel, tror jeg at man aldri klarer å være helt rolig da man vet hva en slik krefttype innebærer. 

Processed with VSCOcam with g3 preset
Dette er ikke noe jeg vil tilbake til, men jeg er glad for den erfaringen og opplevelsene jeg får av dette.

NÅ må jeg også skrive litt positivt, fordi jeg er kjempe positiv om dagen. For om bare 8 (!!) dager er jeg 18 år!! woho! Da håper jeg at i løpet av dagene etterpå kan jeg få krysse av en av de målene jeg satte meg da jeg ble syk. Nemlig å få bil lappen! Jeg bestemte meg tidlig for at uansett om jeg er syk, skal jeg også kunne klare dette. Jeg krysser fingrene og håper jeg oppnår det!

Vi snakkes antagelig om en uke, for jeg må jo oppdatere dere da jeg er myndig dame! hihi

Ingvild Sønsteli Aasen

Jeg forstår at det er vanskelig å skjønne

Forrige uke, på onsdag hvis jeg skal være helt presis, fikk jeg cellegift igjen. Jeg får jo fortsatt cellegift hver 8. uke, og forrige uke var det tiden for en til. For meg går det i gleden, siden jeg vet jeg da er ennå nærmere friskmeldingen som kommer i oktober. Det som ikke er så gøy, er at jeg vet aldri hvordan jeg er etterpå. Selv håper jeg og tror jeg at alt kommer til å gå fint, ingenting blir påvirket. Likevel så klarer ikke jeg å styre bivirkningene, og jeg blir da fryktelig irritert. Nå skulle jeg ønske jeg var frisk, for jeg har ikke tid til disse bivirkningene. Uansett om jeg vil eller ei, må jeg la bivirkningene få den plassen som de trenger. 

Ofte er det ganske vanskelig for meg å forklare folk rundt hva som skjer. For helt ærlig, jeg vet ikke selv. Kroppen min, og "meg" er to forskjellige ting i perioden etter cellegift. Vi samarbeider ikke, vi snakker ikke sammen, og begge gjør hva søren vi vil selv. Derfor kræsjer det til tider. Akkurat slik som på torsdag. Da fikk jeg flere gråteanfall på skolen, og jeg ante ikke selv hva som skjedde. Etterpå ble jeg sint, kastet skapnøklene mine så langt jeg fikk de. Hvorfor? Ja, det var et godt spørsmål du. Jeg tok da valget om å dra tilbake på hybelen, bare for å unngå å vise dette. Jeg tror det er det beste nå. Kort forklart så er jeg ikke lei meg, og heller ikke sint, cellegiften går bare opp i hodet mitt og surrer med følelsene i noen dager. Sånn som nå, føler jeg at alt er tilbake til det gamle og jeg har mye mer kontroll. 

Det som liksom skulle være litt hensikten med innlegget er å si at jeg forstår dere. Jeg forstår godt at ingen skjønner noenting da sånn som dette skjer, det fordi jeg knapt skjønner det selv. Likevel, håper jeg inderlig folk vil fortsette og prøve å forstå seg på det. Ikke minst at folk stiller spørsmål om det er noe. 



Vil si tusen takk til alle som har stemt på meg som årets ildsjel i GD, det setter jeg stor pris på. Fristen for å stemme går ut 10. februar, så det er fortsatt mulighet for å gjøre det. Ønsker du å stemme på meg sender du kodeord: GDILDSJEL1 til 2470

Ha en fin uke!

Ingvild Sønsteli Aasen

Året 2015

Heihei alle sammen! 

Godt nyttår, til alle. Håper alle har hatt et kjempe fint år og at 2016 blir hakket bedre for alle sammen. 

Selv håper og tror jeg at 2016 blir et fint år for meg. Det er hvertfall allerede mye som er planlagt. 
2015, det var det året jeg sa jeg skulle fokusere fremover, og gjøre det jeg ønsket. Jeg har veldig mange fine minner fra dette året, og ikke minst har jeg klart å komme meg tilbake 100% på skolen og flyttet på hybel på Vinstra. Dette har vært stort for meg, så jeg vil takke alle som har støttet, vært der, og dyttet meg frem.Opplevelsene jeg har hatt dette året er uendelige, og jeg ønsker ikke nevne noen spesielle. Ingen nevnt, ingen glemt. Alle må bare vite at jeg sitter med så mange minner, opplevelser og hendelser som setter et stort smil om munnen på meg. Likevel kommer du aldri unna nedturer også, men det har alle tenker jeg. Det beste med nedturene er at det alltid går oppover etterhvert, man må bare ta tiden til hjelp. 

2016 blir så utrolig spennende. Når jeg hører 2016 så kribler det i magen. Jeg skal i starten av dette året faktisk bli 18! Etterhvert vil jeg forhåpentligvis få til det største målet jeg har på listen da jeg ble syk: få bil lappen! Det målet skal jeg jobbe masse med dette året. I tillegg skal jeg til USA som mange av dere vet. Ikke nok med det så blir jeg faktisk friskmeldt dette året. Oktober 2016 blir Ingvild Sønsteli Aasen friskemeldt fra leukemi type ALL. Er det bare jeg som elsker den setningen der eller?
Det å bli friskmeldt skal bli rart. Nå prøver jeg å unngå tanken på det, fordi det er ikke bare bare å bli friskemeldt fra dette. Jeg har mye å jobbe med der, for da er det meningen at jeg skal stå på mine egne ben, og ikke ha den samme kontakten med sykehuset. Det blir rart det. 
Selvom 2016 kommer, og jeg blir friskmeldt, skal jeg alltid kjempe for det jeg brenner for. Jeg kommer til å fortsette mitt arbeid om å gjøre alt for ungdom på sykehus. Min største drøm er at alle sykehus får nytt moderne ungdomsrom. Det fortjener alle!



Godt nyttår fra meg, så prates vi igjen i 2016

 

Ingvild Sønsteli Aasen

NOMINERT TIL ÅRETS ILDSJEL

Heihei

Jeg skrev sist innlegg at det var noe jeg gledet meg kjempe mye til å fortelle dere. Nå kan jeg endelig fortelle det, og jeg hopper av glede.
For noen dager siden ringte GD (lokalavisa) meg og fortalte om at jeg er blitt valgt ut som en av de nominerte til årets ildsjelpris. Jeg og fire andre er nominert. Det er kjempe gøy å i det hele tatt bli nominert til noe som helst. Det i seg selv er en kjempe stor seier. Konseptet med denne prisen er at 5 ungdommer under 35 år blir valgt ut som kandidater til årets ildsjel pris. Alle 5 har hatt et stort engasjement for noe i lokalområdet vårt, og vi alle har brent virkelig for det vi har utført. En slik pris er kjempe bra å ha, hvor man kan hedre de som gjør frivillige ting for lokalsamfunnet. Tenk hvor heldig jeg er, som er blitt nominert til noe sånt. Blir så utrolig glad for det!


Her kan du lese om alle kandidatene

For å kåre en vinner, så er det satt i gang folkeavstemming. Derfor er det akkuratt DU som kan avgjøre hvem som skal få denne prisen. Det du kan gjøre er å sende inn kordeordet til 2470, og da har du stemt frem den du mener fortjener prisen mest. 
Ønsker du å stemme på meg skriver du sms: GDILDSJEL1 til 2470

Fortsatt er dette en stor ære i det hele tatt å bli nominert, så det i seg selv er en stor lykke. Krysser fingrene for at den som folket mener bør vinne, får denne prisen. 
Det er tidsfrist, så dere bør forte dere!!

----------------------------------------------------------

I tillegg vil jeg nevne til slutt at jeg har akkurat vært i se og hør. Noen lurer på linken til reportasjen, og her er den:

http://www.seher.no/sterke-historier/kreftpris-blir-familietur-til-usa-83659

 


Mvh
Ingvild Sønsteli Aasen

"Ingvild har bare vært på ferie i 1 1/2 år"

Her en kveld, så var jeg med ei venninne. Vi øvde på prøve og var ikke mye motiverte. Alltid da jeg skal øve på en prøve, finner jeg alltid noe annet som virker mye mer spennende å gjøre. Sånn som nå skulle jeg egentlig sittet med hodet nedi boka, men hahha nå fristet det å blogge litt. Uansett, da jeg var med Anna den kvelden så fant jeg på noe lurt. Trodde jeg

Lenge har jeg ønsket å sette på meg langt hår. Fordi jeg vil ikke ha kort. Nå er det såppass lengde på håret, så folk tror jeg har klipt meg slik. Men huff for en frisør jeg da må ha hatt om den hadde klipt meg sånn jeg ser ut nå. For dette er den verste fasen under prosjektet: «få langt hår igjen». Ikke får jeg til noe sveis med det, og ikke får jeg det i en strikk. Det står bare rett opp, ut og skrått slik det vil. Men hvem bryr seg, jeg digger å se noen hårstrår på hue mitt jeg.

Tilbake til den kvelden da dere. Jo, jeg fikk en super ide. For lenge siden bestile jeg meg løshår/exstensions til håret mitt. De ble aldri brukt fordi jeg hadde for kort. Nå tenkte jeg tiden var inne for å prøve igjen. Så jeg gjemte meg inne på badet, og satte detta håret på. Gikk ut i stua, og fikk Anna til å se meg. Den reaksjonen dere, den sku vært filmet. Hun så lenge på meg, og skjønte ikke hvem dette var. Så kom replikken: det er som å se deg igjen, at du bare har vært på ferie i 1 1/2 år. Så det vart dagens overskrift. For den likte jeg veldig. Sier veldig mye om at folk synes jeg er tilbake til meg selv også. Det er godt å høre!

Dagen etter gikk jeg med håret på skolen, og synes det var godt å ha langt hår igjen. Likevel tenkte jeg også at jeg skjønner ikke hvorfor jeg gadd å ha så langt hår henge ned hele tiden. Men men, det var slik jeg ville ha det da.
Nå i ettertid, etter mye tanker rundt denne kvelden og dagen etter så har jeg funnet ut noe jeg er veldig tilfreds med selv. Jeg kommer til å ha kort hår, til vanlig. Men når jeg vil og ønsker det selv, kommer jeg til å ha langt. Folk får si å døm vil om det. Men jeg bestemmer over meg selv, så det så.





Ellers i livet er jeg veldig mye mere positiv i psyken enn jeg var sist innlegg. Da var det perioden hvor jeg følte jeg ikke visste selv hva jeg ville. Nå har jeg jobbet masse med dette og føler egentlig ting er ganske bra. Eneste er at jeg elsker at jeg sitter å sutrer for at jeg har prøve, hihi. Elsker det!! Vil mye heller ha denne prøven enn å være på noe sykehus.

På fredag er det tid for juleball. Det gleder jeg meg super masse til. Har kjøpt meg sånn pen kjole og greier, og de høyhelte skoa! Trur det skal bli veldig bra jeg. I tillegg fikk jeg en fryktelig fin telefon i kveld, hvor jeg har en stor ting å fortelle dere om. Dessverre får jeg ikke fortalt dere før lille julaften, MEN det blir bra, gøy og super spennende.
Nå må jeg tilbake til øving av prøva, huff. Hahaha! Ha en fin kveld videre, vi prates

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Så ekkelt og skremmende

Tenk deg å se deg selv fra en annen person. Alt fra følelser, tanker, humør og meninger blir plutselig ikke lenger bestemt av deg selv. Det vil være sikkert kjempe ekkelt og rart? For du ser jo deg selv, men du ser og at det ikke er du som styrer deg. Den følelsen av å ikke styre kroppen sin selv, eller sine egne følelser er skummelt, jeg går med det hver dag.
En dag kan jeg synge i bilen for full hals mens jeg øvelseskjører og føler meg fri. En annen dag kan jeg føle at hodet er rotete, at jeg sitter fast i en stol hvor jeg ikke kan gjøre noe, slik har jeg hatt det i noen uker nå. Hvorfor blir man slik?
Jeg må si unnskyld, unnskyld til alle som blir såret av meg. Unnskyld for alle jeg dytter vekk. Jeg jobber med det, hver dag. Det å gå fra kreftpasient på Rikshospitalet, til å sitte på skolebenken på Vinstra er en veldig stor overgang. Fra å kunne slippe å tenke på omverdenen, til å være en del av det er vanskelig. Å jeg må feile, snuble og ta dumme valg før jeg kan finne meg selv igjen. For ja, jeg føler jeg mister meg. Min egen kontroll over kroppen er totalt borte. 
Mange kommer nok ikke til å forstå dette. Det fordi mange ikke er eller har vært i den situasjonen hvor du føler kroppen er din største fiende. Men prøv å forstå, se at den Ingvild som var rolig og lå på sykehuset, hun er borte. Jeg føler at jeg må ta igjen livet mitt, og gjøre det jeg vil. Det skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av noen andre. Men la meg nå leve, la meg gjøre dumme ting, la meg le av det om ti år. Ikke la meg sitte å ha det eneste minnet som ungdom at jeg var syk. 
I det siste så har jeg vært som en vanlig 17-åring i Norge. Jeg har vært med ut å gjort masse morsomt, jeg har samlet opp mange herlige minner og jeg vil fortsette å ha det sånn. Jeg ønsker ikke at noen stopper meg, for jeg har tross alt nesten 2 år av livet mitt som ble borte. Jeg har selvfølgelig opplevd mye på de to årene, men jeg vil nå oppleve det en vanlig ungdom gjør også. Jeg vil være som alle andre, og noe jeg kommer til å gjøre!
Mine tanker, meninger, følelser styrer jeg ikke lenger, rett og slett. Jeg har nok antagelig sett livet på den harde måten nå og innsett hvor liten tid på jorda vi har. Derfor ønsker jeg ikke lenger å tulle den bort, for jeg vil ha et minnerikt liv og nesten glemme overskriften som jeg føler står i pannen min: Den kreftsyke Ingvild


Ha en fin uke alle sammen!
- Ingvild Sønteli Aasen

Først fikk jeg kreft, så fatigue og nå er det?

Utrolig dette folkens. Den store forskjellen på oss. Mange bare flyter gjennom livet, og det værste de opplever er kanskje en kraftig forkjølelse. Mens andre, de står på dag inn og dag ut bare for å kunne klare å holde seg oppe og gjøre de samme tingene som andre.

Jeg tenker flere ganger da jeg sitter på skolen. For skolen har blitt min egen lille avbrekk fra alt. Likevel får jeg ikke så stor pause og avstand selvom jeg er på skolen. Fortsatt har jeg strenge regler om hygiene på grunn av lett smitte, jeg må tenke over hvordan jeg skal fordele energien slik at jeg ikke er helt utmattet før skoleslutt, og jeg skal tenke på å få i meg nok mat og drikke slik at jeg ikke blir dehydrert. Her en dag glemte jeg faktisk helt å spise. Det eneste jeg spiste den dagen var en brødskive og en pølse, og det gjennom hele dagen. Noen kan det hende gjør dette ofte, men jeg fikk en skikkelig smell i trynet dagen etterpå. Kroppen kaldsvettet, jeg klarte ikke holde kroppen oppe og jeg ble ufattelig redd. Tenkte, hva nå da?! Men neida, det var bare kroppen som skrek etter hjelp. For jeg var ikke flink nok, og det må jeg ta seriøst. Kroppen min er avhengig av mye mat og drikke, det er egentlig alle sine. Tror bare ikke vi ser det alltid?

Nå tilbake til den kraftige forskjellen mellom oss mennesker. Jeg dro hjem noen uker siden, og skrev et blogginnlegg om hvor skuffende dette var for meg. Hvor mye jeg faktisk ønsker det å kunne tåle ting like mye. Men etter noen få timer på øyet den natten våknet jeg opp og hadde feber. Feberalarmen innvendig går. Vonde opplevelser med sykehus strømmer gjennom, og skrekken kommer for fult. For jeg skulle ikke legges inn nå, og det var jeg klar på da jeg kom inn på Lillehammer. Legen måtte jo selvfølgelig undersøke, men heldigvis dro jeg hjemover igjen etter noen timer. Største lettelsen av alle. Men etter noen dager skulle jeg tilbake på den ukentlige blodprøve kontrollen, da fant legen ut hva det var med meg:

jeg hadde fått luftveisinfeksjon, og ASTMA!

Da jeg var liten hadde jeg astma og kreftpasienter kan få astma etter de har vært syke. Så jada dere, enda noe å bære med seg i sekken. Er ikke det bare herlig? For føler jeg virkelig tar mye for andre og snart, så da håper jeg dere andre er friske :)

Jeg kan ikke få gjort noe med den situasjonen uansett, og astma er ikke det værste her i verden. Jeg har kjent på verre sykdommer kan man si. Haha!

Tror snart jeg skal lage ny beskrivelse på denne bloggen, fra kreftsyke Ingvild, til altmuligsjuk Ingvild. Hihi Neida

Som dere kanskje har merket ofte før, så gidder jeg ikke å gnage på dette. Vi alle har problemer tenker jeg, om så de er små eller store. Jeg gleder meg heller over andre ting. Og to av tingene jeg lever virkelig på om dagen er at på tirsdag var jeg å besøkte noen hester på Vinstra og etter 2 år har jeg endelig fått sittet på en hest igjen. Noe jeg håper jeg får mye fremover! Tenk på den treningen jeg får i bena igjen, blir fortere frisk jeg nå i kroppen enn hva de klarer å friskmelde meg på sykehuset. Haha! Den andre tingen er at forrige fredag, hold dere fast her, var jeg med i gymmen sammen med de andre i klassen og hadde innebandy. What?! Hvor tøft og kult og morsomt og godt og herlig og mestringsfølelse er ikke det a? Hihi kjenner jeg blir kjempe gira her. Håper på at kroppen klarer å være med flere ganger, hvis ikke tar jeg like så godt litt trening selv jeg, for å styrke meg opp igjen. Null problem!

Sååå nå har jeg fått skrevet av meg litt og er i super humør. Nå tirsdag blir det cellegift igjen i narkose på Lillehammer. Så da er det endelig en mindre igjen av alle millioner. Haha Neida, ikke så mange. Vil bare ikke telle for redd jeg blir umotivert. Hihi, ha en fin helg alle! Det skal hvertfall jeg:)

Ingvild Sønsteli Aasen

Kjipt, teit og ufrivillig

Hei hei

Igjen må jeg jo oppdatere dere litt om livet da. Synes det er fryktelig godt å få muligheten til å gjøre det, for får så mye tilbakemeldinger som gjør dagen uendelig mye bedre. 
Nå i det siste har jeg ikke vært helt venn med kroppen, litt på en annen måte enn sist jeg skrev. 

Nå har jeg fått virus nå. Rart med dette, jeg skal tydeligvis ikke være frisk. Det ene etter det andre. Er det rart folk blir slitne av livet? 
Men det er greit nok det at jeg har fått virus i kroppen, men det som plager meg virkelig er at det ikke fins noe behandling for det. Det som er enda værre en det igjen er at jeg i dag ble sendt hjem fra skolen. Fordi alle så jeg ikke klarte meg. Jeg får ikke sove om nettene, fordi jeg bare hoster og hoster. Det er ikke et minutt stille en gang, og nå overdriver jeg virkelig ikke. Jeg er sliten av å ikke ha søvn, hvertfall når dette har drevet på siden lørdag. 

På ettermiddagen i dag så jeg til slutt ingen utvei enn å dra hjem. For meg er det veldig nederlag å måtte gjøre, jeg forventer så mye mer av meg selv. Jeg forventer at når jeg også bare for en sånn "sesong sykdom", skal jeg takle den og bli frisk igjen etter litt. Men dessverre må jeg bare se virkeligheten og se at jeg blir så mye værre enn andre. Ting tar også så mye lenger tid for meg da. Noe jeg er skuffet og lei meg over. 

Derfor sitter jeg nå hjemme, med å vite at jeg kommer meg ikke på skolen noe mer denne uken. Har det jeg blitt der oppe hadde jeg stått opp 07.00 hver dag, for å fortsatt prøvd en skoledag. Men nå må jeg høre, ikke pine meg selv. For nå, nå er jeg på ordenlig skikkelig sliten!

Dette er virkelig ikke frivillig, tro meg. Jeg har det helt fantastisk om dagen på skolen, jeg trives med linja jeg har valgt, vennene jeg har fått og generelt livet. Så å måtte dra fra alt nå en stund er tøft, for det er virkelig ikke det jeg vil





Håper så inderlig at det skjer et mirakel i natt, sånn at jeg får sove, og jeg får komme tilbake til skolen!

Ingvild Sønsteli Aasen

Den store gleden i sorgen

Heihei!

 

Jeg har ikke fått skrevet så mye på en stund. Det på grunn av alt som skjer inni meg. Jeg kan virke så glad, og jeg er glad store deler av dagene. Men noen dager er virkelig dager jeg skulle helst sluppet å oppleve. Nå i ettertid kan jeg tenke, herregud ville jeg meg selv så vondt?

 

Nå er det som sagt ikke alt som blir skrevet her. Og en ting jeg ikke har nevnt og fåtallet vet om er noen bivirkninger av behandlingen som går utover føttene mine. Den største grunnen til at dette ikke har vært så mye nevnt er fordi jeg er flau over føttene mine. Men nå prøver jeg et tappert forsøk på å være åpen om det, i håp om at det kanskje gjør situasjonen min selv bedre og at jeg blir komfortabel med at sånn er det bare.
Men siden jeg ikke har den muligheten som andre til å få grodd igjen sår for eksempel kan fort en liten ting bli stor. Dette er noe jeg har slitt med siden jeg ble syk, men det har aldri vært forsvarlig å gjøre noe med. Jeg ble blant annet nå i påsken, lagt inn på grunn av infeksjon i føttene. Men nå folkens, nå blir endelig problemet (forhåpentligvis) gjort noe med. Jeg skal få ?operere?.

 

Derfor føler jeg ting begynner å stable seg opp igjen, etter den smellen jeg hadde i høstferien. Likevel er det mye mørke tanker her. Mest av alt er tankene på den store forskjellen mellom meg og de andre. Alt de klarer, alt de gjør, absolutt alt føler jeg mye mer på nå enn hva jeg har gjort før. Om bare noen hadde fortalt meg at livet etterpå skulle bli en stor sorg.

 

Noen dager kan jeg sitte for meg selv, grine uten å vite hvorfor, jeg kan også sitte å tenke: hva er egentlig alle grunnene til at jeg står opp om morgenen?
Jeg vet innerst inne at det å ha folk rundt meg gjør at dagen er verdt å stå opp for. Men på mine vonde dager klarer jeg ikke en gang å se det. Da er jeg så utrolig at jeg kan klare å vrenge til og med det at andre er glad i meg, til at alle hater meg og ingen vil ha meg her på jorda. Psyken er noe helt vridd greie, bare vi alle kunne vært nøytrale dagen lang. Hadde gjort sikkert ting hundre prosent bedre.

 

Så som dere skjønner, tankene mine har blitt min fiende. Den største frykten av alle er å begynne å tenke. Derfor reagerer jeg som jeg alltid gjør når jeg blir tankefull, jeg gjør alt mulig for å ikke sitte i ro. Tror det der er egentlig en veldig menneske greie å gjøre. Alltid når folk har det vondt eller tenker mye så prøver vi å løpe verden rundt i stede. Hvorfor er vi så redd disse tankene egentlig? Er vi redd vi gjør feil valg til slutt kanskje? Eller er det den smerten du kjenner i kroppen i tillegg som gjør oss redde?

 

Uansett så har jeg bestemt meg for en ting nå. Det er å ikke sørge, men heller tenke: ey, what jeg har jo fader meg overlevd denne kreften. Hvor sabla kult er ikke det?!
Og ja, jeg har problemer i både hue og ræva, men herremin det er så mye mindre, enn det å miste livet. Så folkens, jeg tar lærdom av sorgen. Gjør det samme! Tenk på hvor heldig du er med at du kan grine litt og synes synd på deg selv et døgn, da det andre alternativet er å ikke lenger leve på denne jord. Så ja, jeg er fryktelig nede noen ganger, noe jeg tror alle er. Men wow, kult da, vi kan hvertfall kjenne på smerte, sorg, glede og sinnet på en dag. Det synes jeg vi skal være glade for!

 

Så nå starter jeg helgen, og resten av livet med en ny erfaring, og ikke minst en ny innstilling! For fy søren, i noen minutt trodde jeg her at jeg ikke en gang var takknemlig for at jeg har overlevd. Begynner nesten å bli sånn utakknemlig person som ikke setter pris på livet. Huff asså! Det skal ikke skje..

 

I tillegg til dette så ønsker jeg å nevne at denne måneden er det Rosa sløyfe-aksjonen, hvor man setter fokus på de som kjemper en kreftkamp eller som tapte kampen. I den forbindelsen ønsker jeg å sende en hilsen til mine kjære venner der oppe, som dessverre ikke ble med videre. Det har vært tøft til tider å ikke ha dere her nede. Men som jeg har sagt før, så kjempef jeg også denne kampen for dere. For vi alle var fast bestemt på at dette skulle vi klare, alle sammen! Og det løftet skal jeg fortsatt holde.

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Innrømme dette er ikke lett

Heihei!

De tre siste ukene har virkelig ikke vært noe koselige. Mye har skjedd og mye skjer, derfor har jeg ikke klart å prioritere blogg. Alt ønsker man ikke å dele, men selvfølgelig 90% vet dere gjennom det jeg skriver. Nå har jeg satt meg ned for å skrive et innlegg igjen i håp om at jeg kan få en forståelse av hvordan ting er nå. Jeg vil nevne at det jeg skriver er ikke alt, men jeg ønsker ikke å gå ut med alt i offentligheten slik. Men håper folk forstår det!

Siden første uka i september startet jeg med en liten forskjølelse. Noe som vi alle kan ha en gang i blandt. Etter hvert følte jeg at jeg aldri ble bedre, men bare værre og værre. Det er på grunn av at hvs jeg først blir forskjølet blir det værre istedenfor bedre med tiden. Jeg har hatt lenge en trang for å sove, så de to dagene jeg var for dårlig til å dra på skolen lå jeg hjemme og sov hele dagen. Likevel var jeg like sliten da jeg våknet. Nå nesten en måned etter er fortsatt ikke kroppen bra, jeg er ufattelig sliten innvendig. Mange har sett meg i det siste, og mange har trodd at alt er bra. Men inni meg er alt et stort kaos.

Jeg ser her at jeg kommer ikke langt med det jeg skrev over. Jeg tror jeg rett og slett skal si det rett ut. Etter mye tanker og spørsmål har jeg antagelig/kanskje fått den værste ting du kan få etter en langvarig sykdom. Jeg har fått symptonene til det som kalles for Fatigue. Fatigue er rett og slett en seneffekt man kan få etter en lang periode med kreftbehandling blant annet. Det som skjer med meg da er at jeg er fryktelig trøtt. Jeg kan gjerne sove et døgn og våkne nesten enda mer sliten enn da jeg sovnet. Fatigue beskrives som en følelse av trøtthet, kraftløshet og mangel på motivasjon. Noe som jeg er veldig om dagen. De siste ukene har jeg hatt veldig høye leververdier i tillegg, noe som kan gi følelsen av å være konstant sliten hver eneste dag i seg selv. En kombinasjon av disse to er ikke noe godt, og gjør at jeg ikke klarer mye lenger. Sånn som Malin har bursdag i dag, så jeg dro til henne en times tid for å gi henne bursdagsgave. Vi har ikke sett hverandre siden vi dro hjem fra Vinstra for en uke siden. Da hun så meg sa hun: "Oi, Ingvild. Nå er du virkelig sliten!". Selv ville jeg bare knekke og fortelle hvordan hele livet mitt er nå, hvor vondt det er å våkne, hvor vonde tankene mine er, og hvor vondt kroppen har. Likevel sa jeg at alt går nok bra til slutt. 

Selv ser jeg at jeg er sliten, og ikke minst kjenner jeg det. Men denne fatigue jeg kanskje har fått må ikke folk få helt panikk for, for jeg har den antagelig i veldig liten grad. Noen kan få det i så stor grad at de ikke klarer opp av sengen en gang. Jeg har det ikke slik, men jeg klarer dessverre ikke mye lenger. Derfor forteller jeg dette her til alle kjente og ukjente slik at alle forstår hvis jeg ikke har noe kapasitet til å bli med på alt. Jeg skal fortsatt opprettholde en normal hverdag som alle andre, men noen ganger må jeg nok høre mere på kroppen, enn å høre på hva hodet har lyst til. 


Du kan forestille deg at du fra og med i morgen skal våkne klokken 06.00 for å løpe Trondheim-Oslo på en dag, deretter sove også på nytt igjen neste dag. Slik har livet følt da jeg har vært på sykehuset, for da må du opp klokka 06.00 for å ta blodprøver for å så starte rett på cellegift. Etterhvert blir kroppen så mørbanka at du aner ikke. Så nå, nå er det jeg som har måtte satt på bremsen. Selvom jeg alltid har sagt, til og med i alle intervjuer hvor folk har spurt, har jeg sagt at jeg kommer aldri til å få noe seneffekt som Fatigue. Men nå, må jeg også innse at jeg ikke kan klare å flytte fjell. 

I tillegg til null energi over dette, har jeg følelsen av å ikke kjenne kroppen min lenger. På grunn av at jeg er vandt til å kunne gjøre akkurat hva jeg vil, selvom det bare er noen timer siden cellegiften gikk inn. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg drømmer om, hva jeg føler lenger, eller om jeg i det hele tatt har det bra med meg selv. Det å være sjuk er blitt flaut! Når jeg fortsatt har så mye igjen, og jeg begynner å bli sånn, lurer jeg virkelig på hvordan dette skal komme til å gå et år til. Motivasjonen for å fortsette er null, og det eneste jeg vil er å sove. Alle rundt meg dytter jeg unna meg, jeg lyver til og med til de nærmeste. Sier jeg har det bra, men har det egentlig helt forferdelig. Jeg lar absolutt ingen komme innpå meg lenger, og det fortjener ingen som har vært der for meg siden dag 1.

Nå i dag fikk snapchat en nytt ansiktsuttryk som jeg føler passer meg helt perfekt akkurat nå. Det beskriver alt, som de sier: Et bilde sier mer enn tusen ord.


Kjære alle sammen: Jeg beklager om folk blir såret, men jeg klarer ikke lenger. Jeg må finne tilbake til meg selv, før jeg kan finne igjen min familie og mine venner. Håper virkelig at dette innlegget gir dere en smule med perspektiv over hvordan min dag er nå. Hvis ikke så vet jeg ikke hvordan jeg kan forklare det annerledes. Beklager..

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Den følelsen

I går kveld satt jeg fort første gang på lenge faktisk rolig. Slappet helt av og koste meg på hybelen. Ting var ganske bra, til og meg matlysten min begynner å gå opp mot normalen. Det var så inderlig godt å bare sitte i sofaen og slappe av. Og jeg trodde faktisk ikke at kvelden kunne bli bedre, men jeg tok visst feil der

 

Noe morsomt skjedde på Norske talenter, og da måtte jo selvfølgelig min telefon ringe. Alltid skal den ringe da jeg er i min egen verden og har det morsomt. Jeg tok den og tenkte hva vil selveste masekråka nå da?
Og jeg angrer ikke på at den boblen jeg satt i ble forstyrret. Det bare fordi det var verdens beste beskjed.

 

På onsdag fikk jeg en knekk, jeg begynte å tenke. Jeg har ikke verdens fineste blodprøver lenger, jeg hadde ikke all verden med matlyst eller energi. Ting ble veldig grått. Men som jeg fant ut til slutt er at noen dager må man bare gråte og tenke, så kan man komme seg over det etterpå. Jeg har begynt igjen å ?kaste opp? tablettene om morgenen, slik jeg gjorde i starten. Så jeg var ikke helt overbevist om at dette valget med å gå på skole var verdens beste ide. Likevel kom jeg meg gjennom denne dagen og, med en stor støtte av Malin som jeg bor med. Hun og mange ofrer virkelig mye for å reise meg de gangene jeg er nede.

 

Poenget mitt er at ting har ikke vært helt greit om dagen. Mye redsel over om jeg skal ta en ny beinmargsprøve for å lete etter noen kreftceller, eller ikke. I går fikk jeg vite at det skulle jeg slippe, fordi jeg har nå vært kreftfri så lenge og heller ikke hatt noe antydning til tilbakefall. Ikke nok med det så fikk jeg beskjed om at tablettene jeg tar om morgenen, de svære monstrene jeg har kalt de, de er jeg ferdig med. DEN FØLELSEN å sitte med de to dosettene jeg har og plukke ut hver og en av disse tablettene. Og ikke minst få kaste dem! De skal ikke i min munn igjen!!

 

Hver og en av alle disse på bildene plukket jeg ut, og jeg smilte mer og mer for hver tablett som ble borte fra dosetten.

Nå tror jeg at jeg bare har sånn 99 forskjellige tabletter igjen, hahaah

Ha en fin helg!

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Jeg HATER kreft

Kreft i seg selv er en helt forferdelig opplevelse. Jeg vil ikke si det er mye verre for unge enn for eldre, men selvfølgelig så blir vi unge gjerne fortere voksne enn vi bør. Likevel har vi alltid håpet om å bli som alle andre igjen. Noe jeg er på god vei til!

Når folk tenker at en person har fått kreft, får man bilder i hodet av at personen mister håret, er sliten, får cellegift og i værste fall dør. Men dessverre så vet alle vi som har eller har hatt kreft at dette bare er en brøkdel. Selv vil jeg si at det å få kreft har aldri vært det store problemet, det er alt annet rundt som har vært forferdelig.

Mange har fått med seg at jeg lever det gode liv nå, hvor jeg både er på skolen hver dag, trener flere ganger i uken osv osv. Men det fåtallet vet er at kveldene er forferdelige. Tankene, følelsen av at du kjenner kroppen går på reserve energien, og ikke minst håpet. Tankene surrer rundt hvor jeg har det store spørsmålet om jeg blir helt meg igjen. Håpet om å se ut som de andre er også veldig stor.

Jeg har blå flekker på hele kroppen, jeg har mørke store arr over hele kroppen, jeg har en kropp som blåser seg opp og går ned akkurat som den vil, jeg har "betennelse" året rundt i føttene mine som ser helt forferdelig ut, jeg må hele tiden passe på at folk ikke smitter meg, jeg må sprite hendene mine 50 ganger i løpet av dagen, jeg må drikke minst 2-4 liter vann for å ikke bli dehydrert med en gang, og ikke minst må jeg ta tabletter HVER dag - flere ganger om dagen - til faste tider. Og det er ikke bare snakk om 2-3 tabletter. .. Jeg hater dette.



September måneden er kommet og jeg venter spent på om jeg skal til riksen den 22., spørsmålet er om jeg nå skal ta en beinmargsprøve, som skal si meg om jeg har igjen kreftceller i kroppen. Denne tanken og redselen før at det skal være noe der er helt ubeskrivelig vond, hva om jeg må starte på nytt. Kommer jeg til å overleve da?

Har tenkt å være så ærlig å si dere at jeg er feig. Jeg er ikke en av de som stolt klarer å gå rundt å vise frem arrene mine, for å vise andre at jeg har overlevd. Jeg er flau, jeg har fått en holdning i ryggen som er kjempe stygg. Det fordi jeg er usikker, jeg krymper meg sammen, jeg gjemmer meg inn i skjerf så fort jeg kan. Det fordi jeg vil ikke at andre skal se meg, eller spørre hvorfor jeg er annerledes. Dette har da aldri vært likt meg før.. Jeg vil rett og slett ikke kobles opp mot å være syk lenger. Ikke misforstå meg. Jeg vil for alltid være åpen om dette, men ordet syk. Det gjør meg kvalm. Kreft kan folk koble meg mot, for det har jeg hatt. Men aldri kom her å si jeg har vært syk!

Vet helt ærlig ikke hvorfor ordet syk skremmer meg. Er kanskje fordi jeg er så lei at jeg ikke har ord? Likevel ville jeg bare fortelle at jeg er feig, men jeg godtar det. Hvis dette er det værste jeg får etter en så tøff periode, så skal jeg virkelig juble. Uendelig mange andre som har fått større smell enn dette

Ingvild Sønsteli Aasen

Ny opplevelse

I store deler av sommeren har jeg gledet meg utrolig til dette kaoset jeg driver med om dagen.  Jeg gjør noe jeg aldri hadde trua jeg kom til å klare, det var å sitte i et klasserom fra klokka 08.00 frem til 15.15 hver eneste dag. For ca 2 uker siden så alt mye verre ut. Jeg opplevde at jeg aldri kom til å klare å komme meg unna sykehuset. Nå er jeg endelig som de andre og ingenting er bedre enn det. Det er så rart å se dette hvor lite man setter pris på det, før man sitter der og ikke har en normal hverdag lenger.

Jeg gjør noe hele tiden. Jeg sitter aldri stille, og ikke minst skravler jeg på inn og ut pust. Det er sånn jeg var før, og jeg elsker å se at jeg kan være meg selv mer eller mindre igjen. Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive følelsen, og heller ikke hvem jeg skal takke. For det er så vanvittig mange som har hjulpet meg med å få dette til. Så alle som har hjulpet meg hittil fortjener en stor gullklump.

Nå skal jeg ikke bable om dette så veldig mye mer. For jeg vil veldig gjerne fortelle om hvordan kroppen reagerer. Jeg føler jeg går faktisk på reserve energien min hver dag. Hjertet slår så fryktelig tungt, akkurat som da jeg var ufattelig sliten etter en cellegift. Det er nok fordi jeg ikke husker sist jeg satt en dag stille. Jeg er redd for at jeg til slutt snart bare blir helt ferdig, så jeg tror jeg må begynne å slappe litt mer av.

I helgen er det byfest på Vinstra, hvor jeg på dagen skal vise frem de fine drilljentene jeg trener og på kvelden skal jeg være med masse herlige folk. Gleder meg veldig mye!
Grunnen til så lite oppdatering og ikke mye personlig er fordi jeg ikke har nett i leiligheten jeg og malin bor i, så jeg blogger fra skolen. Med en gang nettet kommer lover jeg å komme med et innlegg om hvordan det er og nå ha sykdommen litt på avstand, for det var ikke som jeg trodde. Tankene kommer, før du vet ordet av det.





Håper alle får en super helg. Vi snakkes om ikke lenge

Ingvild Sønsteli Aasen

Hva skjer egentlig?

Heihei!

Nå har jeg for fult begynt å se fremover og sakte men sikkert prøver jeg å glemme den delen av meg som er syk. For nå på mandag er det skolestart for alle, og det inkludert meg! Så hva kommer til å skje nå egentlig? 

Mange sier at man fort kan få en smell når ting begynner å ordne seg og man blir så og si frisk. Mange for en skikkelig smell fordi de innser hva de har gått gjennom det siste året. Jeg har ennå ikke hatt den smellen, og kjenner at frykten for å få den er stor. Nå som ting er så tilrettelagt både på skolen, på sykehuset og alt annet så håper jeg at jeg kan klare å se på det som har skjedd før, uten at jeg får en knekk. Ingen vet, men jeg skal hvertfall gjøre alt for å stå på bena like støtt som resten av året. 

Utrolig nok, selvom jeg ikke skriver så veldig lenger om alt jeg driver med så skal jeg bare si jeg har veldig veldig mange baller i luften fortsatt. Tror egentlig aldri jeg kommer til å sitte rolig. Jeg har alltid en eller flere planer, sånn som nå. Nå pusses det opp to pasientrom på Barne- og ungdomsavdelingen på Lillehammer, hvor jeg har bestemt alt fra tapet, gulv til hvilke lamper. Er virkelig så heldig som får lov av Lillehammer å delta på dette. I tillegg lager jeg undersøkelsesrom på barne og ungdomspoliklinikken, slik at det skal bli hyggeligere å komme på kontroll. I tillegg til dette skal jeg gå på skolen, jeg skal legge negler på fritiden og jeg skal være både trener og koreograf for Vinstra drill. Kjære, dette skal bli så fantastisk bra. Kanskje har jeg valgt å gape over for mye, men det vet man aldri før man prøver. Og jeg vet at alt av dette brenner jeg for, spesielt drillen jeg kommer til å legge mye tid i. Derfor gleder jeg meg til å begynne nå, og en ting er sikkert. Jeg er go' sliten! Ikke utmattet, men go' sliten! Og sånn skal det være :) 

Fremover så blir det ikke mye behandlinger. Jeg har faktisk nå bare en liten cellegift inn ryggen hver 8. uke. Men antagelig blir det en benmargsprøve neste gang, noe som kan fortelle om det har kommet igjen noen kreftceller. Jeg både gruer og gleder meg til det. Såå lenge frem skal jeg ennå ikke tenke, for det er virktig å leve i nuet. Derfor skal jeg tenke på det som skjer akkurat nå. Og nå koser jeg meg med både leilighet som jeg skal bo i sammen med Malin, skolestart og drillsesong start! 

Bloggen kommer nå fremover til å brukes til å skrive om tankene, følelsene og opplevelsen av å gå fra kreftsyk til å skulle leve som andre. Se hvordan min energi ikke klares å måles med andres og om det blir mye frustrasjon rundt det, hvordan tankene på det å leve nomalt nå og vite hvordan jeg levde før osv. Det blir fortsatt blogging, og håper fortsatt mange ønsker å følge meg. For jeg er fortsatt syk, og det blir jeg helt frem til oktober 2016! Dessverre ingen unntak der..

 


Rett før jeg ble trillet inn på operasjonen da Børre, Else og Bob gikk..

 

Jeg har forresten, nå når jeg ser dette bildet, faktisk ikke klart å sett på Børre, Else og Bob ennå. Jeg fikk de med meg hjem, i en pose, men jeg har ennå ikke klaet å se de. Kanskje om litt klarer jeg, men akkurat nå er det for ferskt at de er borte til at jeg klarer å se det..

Ingvild Sønsteli Aasen

Forskjellen på voksen og barn, og den som blir "dritten i midten".

Hallo og hallo!

Jeg måtte visst snuble enda en gang til foran målstreken før jeg skulle få ut dessa slangene. Vi dro grytidlig for å sitte klar i Oslo klokka 09.00, siden jeg da hadde legetime først før slangene Børre, Else og Bob skulle forlate meg. Tiden gikk, timene gikk og klokka ble endelig  13.00 som var tiden hvor det var planlagt at jeg skulle ta de. Blir ropt opp og kjente virkelig på at nå skjedde det, nå kunne ingenting komme i veien. Helt frem til at sykepleieren sier jeg bare får lokal bedøvelse. Jeg som den redde haren som jeg er nekter å ta ut dette med bare lokal bedøvelse. Jeg hadde fått panikk og jeg er helt hysterisk! Dette ble bare et mareritt. Løpte da rett til legen min igjen og spurte hvor narkosen min ble av, og han forteller at dette er glemt å bestilt. Tror dere verden gikk nesten under for meg eller? Jeg knakk sammen i gangen der og grein som bare det, legen løftet meg opp og fulgte meg til kontoret hans hvor jeg pratet med han. Etter da 10 timer med venting i håp om at anestesien kunne ta meg mellom andre arbeidsoppgaver viste det seg at ingenting kunne skje i dag. Ingenting viste seg den dagen å ville gå min vei, og igjen dro jeg hjem med Børre, Else og Bob plantet inn i meg. 

I stor frustrasjon ringte vi Lillehammer Sykehus og snakket med min lege der. Hun skulle se hva hun kunne få til og skulle ringe oss opp igjen. Ikke lenger enn en time etterpå ringte den reddende engelen opp igjen og fortalte at jeg skulle møte opp på Lillehammer dagen etter klokka 08.00 og jeg skulle få fjernet Børre, Else og Bob. Jeg ble kjempe glad men på grunn av allerede to skuffelser angående disse tre slangene turte jeg rett og slett ikke å tro på noe før jeg våknet opp igjen fra narkosen og så det selv. 

Neste dag kom og jeg var på Lillehammer Sykehus. Endelig da det ble min tur sovnet jeg i narkosen og dette skulle ta de 5 minutt å utføre så jeg trengte bare en lett narkose sa de. Når jeg våknet har jeg aldri vært så uttafor før, jeg gråt og hadde så fryktelig vondt. Visste virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble fortalt at de 5 minuttene hadde blitt til 45 minutt på grunn av at Børre, Else og Bob hadde grodd seg fast inni meg. De hadde problemer med å få fjernet de siden jeg hadde gått så lenge med de. Hvordan i all verden hadde de ment på riksen at jeg sku sitte med bare en lokal bedøvelse så lenge? Og ikke minst at jeg sku få med meg at de hadde problemer samtidig som det skjedde? Det er virkelig ikke noe jeg unner noen! 

Voksne mennesker går gjennom dette med bare en lokal bedøvelse. Sier ikke at alle har denne opplevelsen når de fjerne f. eks en cvk, men uansett. Tenk på alt de må gjennom med bare denne lokal bedøvelsen. De får med seg enhver ting som blir utført. Barn blir lagt i narkose for nesten alt. Er barnet redd skal den slippe å se og kjenne sies det på sykehuset. Det er kjempe lav terskel for å legge barn i narkose, hos voksne er det ikke en gang et tema. Det skjer bare ikke! Men den "dritten i midten", som betyr ungdommene: De må søren meg både takle at folk prater baby-språk til de, samtidig som de kaller de voksne nok til å tåle å utføre ting med bare en lokal bedøvelse. Noen av oss får alt det vi har krav på fordi vi er mer barn er voksne når det gjelder sykdomsbildet, mens andre må slåss for enhver ting den skal. Hadde ikke jeg hatt så strie folk rundt meg hadde jeg vell sikkert endt opp som et stort nervevrak på gulvet. Bare fordi "dritten i midten" er voksen nok vettu, men vi må fortsatt tåle å høre vi er barn  ;) ;) 

Ååååhh så herlig det er å ha en blogg. Du får ut absolutt all frustrasjon som samler seg, og folk kan samtidig se den indre meg. For alle har jeg sagt at ting går bra etter at jeg fjernet den, men egentlig har jeg vært så sint, frustrert og nei jeg vet ikke hva. Rett og slett fryktelig lei av alt det her. Men jeg er nå endelig kvitt Else, Børre og Bob. Det var sommerens største mål, og ikke minst sitter håret mitt. Det som fryktet meg mest! Nå skal jeg ikke si jeg er lykkelig, for da skjer det alltid noe. Likevel kan jeg si at jeg er glad for at ting har ordnet seg og at jeg endelig kan se fremover. Gleder meg nå faktisk til fortsettelsen for som tidligere sagt: Dette skal ende som en stor solskinnshistorie!

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Snuble foran målstreken

Jeg kan egentlig beskrive livet mitt i sommer i en veldig kort forklaring. Sykehuset hver eller annenhver dag, reise seg opp og opp igjen etter hver eneste dårlig nyhet du får, og i tillegg prøve å være en normal 17-åring. Ikke alltid funker det sånn du sku ønske og da må jeg alltid finne en annen løsning. Jeg kan aldri la meg selv gi opp. Flere ganger kan jeg si jeg gjør det, men innerst inne vil jeg jo å prøve å holde ut. Og jeg har jo ikke noe valg heller! Derfor nå føler jeg at siden siste innlegg har jeg snublet uendelig mange ganger, rett foran målet. 

Siden sist har jeg ennå ikke hatt feber, men jeg har vært sliten. Jeg har bare trengt en pose blod heldigvis, og håper det er det eneste jeg trenger. Samtidig har jeg også vært å sjekket synet etter cellegiften, for ja den kan ta litt av synet ditt. Noe som dessverre skjedde med meg. Derfor går jeg nå med briller en del, for å slippe å anstrenge øynene. Kanskje ordner dette seg, kanskje ikke. Det vil tiden vise! Men i dag, går hver time, hvert minutt så sakte. Jeg sitter bare og venter, håper og krysser fingrene. I morgen tar jeg turen igjen tilbake til riksen, i håp om at jeg skal få et liv uten Børre, Else og Bob. Prøvene i går viste at nå var kroppen klar for dette, og gud hvor glad jeg egentlig er for at de ble med meg hjem igjen forrige opphold på riksen. For jeg har faktisk trengt en pose blod, og det hadde ikke vært like lett uten de. Hvertfall ikke med meg som har den store sprøyteskrekken som jeg har.. MEN nå er jeg virkelig klar, jeg vil så ha de ut, jeg vil klare meg selv, starte å se fremover, ikke sitte å snuble rett foran målstreken. Foran målstreken om at nå er alt over i sommer, nå har jeg mer fri. Jeg håper, ønsker og krysser fingrene for at jeg skal nå ta neste steg. Føler virkelig jeg har stått fast en god stund nå hvor jeg nesten vil si at flere steg bakover er heller tatt. Dette skal likevel ikke stoppe meg, jeg får gå de stegene en gang til om jeg så skal gjøre det hundre ganger før jeg er ferdig med dette. 





Mellom alt har jeg selvfølgelig hatt veldig mye positive opplevelser. Fikk blandt annet fullført Oslo-turen som jeg pratet om. 
Nå skal jeg prøve å gjøre alt jeg kan for at tiden går fortere, slik at jeg snart kan vende snuten mot Oslo. Åh, jeg er litt redd for dette og, men mest klar da.. Huff..

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Den største skuffelsen her i verden

Heihei

Jeg er vel hjemme etter turen til Oslo. Den turen vettu, som jeg tror jeg har informert hele verden om. Den turen som skulle snu alt. Etter turen skulle jeg grue meg, fordi jeg skulle begynne å stikke i armen. Jeg skulle jo miste mine tre følgesvenner på denne turen. Den turen har jeg snakket om lenge!! Men gjett hva, jeg sitter her hjemme, med Børre, Else og Bob fortsatt. Fortsatt etter den turen!!

Hvis det går an å være sint, sur og deprimert samtidig er jeg ikke langt unna å være det. For fy søren så lei jeg er. Jeg trodde jeg hadde kjent på det å få dårlige nyheter før, men denne topper alle. Jeg får ikke tatt de ut enda. Bare på grunn av den stygge kroppen min som aldri vil samarbeide. Nå har infeksjonsverdien (CRP) økt nå, som betyr at jeg er i ferd med å få en infeksjon, hvis ikke kroppen rydder opp selv. Jeg skal visst nå i 2 uker fremover være veldig forsiktig, wow var en bombe at Ingvild Sønsteli Aasen måtte være inne i ferien. Akkurat som da jeg lå innlagt i påsken, må jeg passe på at jeg ikke drar på meg noe bakterier i sommerferien. Heldigvis er jeg nå hjemme, men du skal aldri si aldri. Er sikkert ikke mange timene til jeg blir lagt inn heller.. Nei, nå må jeg slutte. Jeg er bare så sint! Jeg var så klar til å ta de ut! Nå er jeg lei, sint og frustrert over alt. 
Så nå skal jeg gå med disse tre slangene helt frem til 8. august, før jeg må tilbake til Riksen for å ta de ut. Og ikke nok med det er det da ikke mange ukene igjen til jeg må tilbake for å ta en beinmargsprøve. Woho, sånn som jeg jubler. Overhode ikke! Jeg er så klar for å få sykdommen på avstand, men den suger seg inntil meg som en sugekopp. Det er irriterendes!! Håper virkelig dere andre har en bedre sommer...

Men det jeg skal se positivt på er at jeg var på Allsang på Grensen i går, noe som var en helt utrolig opplevelse. Pluss at jeg drar til Oslo i morgen, hvor jeg skal tilbringe helgen sammen med min pappa og Silje. Selvom jeg er lav i alle verdier så kan jeg dra på tur bare jeg er kjempe nøye med antibac og passer på å høre på kroppen. I tillegg skal jeg jo til Oslo som betyr enda nærmere Riksen, som bare er positivt når Lillehammer er "stengt". Det gleder jeg meg sinnsykt til, så jeg skal heller fokusere på det positive, så får vi håpe at ikke legene ringer og endrer no dato. For etter 8. august skal jeg fokusere på at jeg skal begynne på skolen! og før den tid fokuserer jeg på alle de herlige menneskene jeg har rundt meg og alt jeg opplever.   

Er ikke akkurat humør til å smile på no bilde, så da blir det heller uten bilde.

 

Ingvild Sønsteli Aasen

Hvilke av historiene foretrekker du?

Hallohallo. 

Hmm.. Hva skal jeg si? Hva skal jeg forklare? Skal jeg bare brase ut om at ja dette har vært noen tøffe uker. Eller skal jeg si at de har vært greie? Er det best for andre å høre den glade historien, eller bør folk få høre om den historien bare jeg kan fortelle. De ukene som har gått kan fortelles opp igjen på to måter. En hvor ting høres tøft ut, men greit ut og en hvor man kommer helt inn i hvordan det har vært for meg. Kanskje jeg skal si dere begge? Så velger dere selv å fokusere på den dere vil. I tillegg kan dere se hvor forskjellig jeg kan fortelle det, selvom det er snakk om akkurat de samme ukene.


 

ENDELIG folkens!! Endelig kan jeg si til dere at jeg er ferdig med cellegift gjennom Børre, Else og Bob. Siden innleggelsen på Riksen i forrige uke og fram til nå har jeg hver dag vært inne på Lillehammer sykehus for å få celllegift. Mandag, tirsdag og onsdag var de eneste fridagene mine. Det har vært lange dager, men jeg er nå endelig ferdig. Tenk på det, ikke noen flere poser som skal henge på et stativ over meg. Ingenting! Nå er det bare å sove litt i narkose hver 8. uke, frem til oktober 2016. Dette er virkelig godt, og jeg gleder meg nå til å bare bli ferdig. Jeg er et skritt nærmere målet, og det ble selvfølgelig feiret da posen i dag var inne. De ansatte på avdelingen hadde ordnet kake og iste til meg, og fikk et kjempe koselig kort av dem alle. Det satt jeg utrolig stor pris på. I tillegg har jeg fått et armbånd og øredobber som "ferdig-med-intravenøs-cellegift-gave" av mamma og Tore



Jeg har dessverre vært mye sliten, frustrert og sint. Tabletter som har gjort at jeg har spist for 2 personer, og jeg har hatt mye smerter. Men dette kom ikke som noe bombe, for slik har det vært opp og ned hver eneste dag hele året rundt. Nå skal jeg endelig begynne å helle fokusere på hva jeg skal fremover, blant annet starte på skolen igjen. For ja, det er en glede for meg å starte på skolen igjen. De som sluntrer unna vet virkelig ikke hva de går glipp av.. 
Nå skal jeg samle inn masse energi frem til tirsdag. Da bærer det til Rikshospitalet, for vet dere hva. Nå er faktisk tiden inne for å si adjø til Børre, Else og Bob. De skal faktisk ikke henge på meg lenger. Dette kommer til å bli en helt ny hverdag, og jeg vet virkelig ikke om jeg er klar for det. Likevel må jeg prøve, for den som ikke prøver vet heller aldri om den takler det. Ha en fin fin dag!


 

Dag 1, uendelig mange igjen. Dag 2, en mindre igjen. Dag 3, 2 cellegifter igjen før fri. Dag 4, endelig 3 dager fri. Tikk takk, tikk takk. Ikke begynn å gråte nå, Ingvild! Hold deg oppe, vær sterk. Du klarer det her.... 
Slutt å vær så sint, ikke la alt dette gå utover de rundt deg. De er her for deg, også er du så sint og frekk. Er det virkelig takka for alt? Slutt å sutre nå, slutt å klag på smerter. Andre går gjennom værre ting. 

Hvordan blir dette? Kommer jeg til å takle en vanlig hverdag? Hva om jeg får tilbakefall? Hvorfor er du så sliten? Hvorfor kjenner du ikke fingertuppene dine? Bør jeg gjøre noe fornuftig? Bør jeg la kroppen sove? Hva kan jeg spise? Hva kan jeg spise etter det? Hvorfor blir jeg ikke mett? Har jeg drukket nok i dag? Skal vi se, en halvliter drakk jeg da, og... nei søren jeg har ikke drukket nok! Hvorfor griner du for det da? Ikke bli sint for at folk spør! Nå ble jeg kvalm. Må jeg spy?

Alle disse tingene som står over her har surret og surret og surret i hodet mitt. Øynene mine har vært bare halvveis oppe i 2 uker nå, fordi jeg har vært sliten. Ikke bare fysisk sliten, men psykisk sliten og lei. Flere ganger har jeg grått til legen eller sykepleieren, fordi jeg har hatt nok. Jeg har vært lei av å ikke få sove om nettene fordi jeg har hatt smerter. Kroppen har reagert på tre måter i 2 uker. Enten har den vært kjempe lei seg, eller kjempe glad, eller forferdelig frekk. Jeg kan ikke huske sist jeg gjorde noe fornuftig. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde energi. Alle dager, timer og minutter har gått under akkurat det samme. Fokuset har vært på å bli ferdig. Men ferdig? Jeg er jo overhode ikke ferdig. Jeg skal da løpe inne på dette dritt sykehuset hver eneste uke for å ta blodprøver. Det for å dosere CELLEGIFT i tabletter. Jada jada, det blir mindre ting. Men jeg blir å tenke på det samme like mye. Hodet kommer fortsatt til å være redd for tilbakefall, eller døden. 

Det har vært nok at noen har sett meg rett i øynene, så har jeg begynt å gråte. Det er nok med at noen har gitt meg en klem, og jeg har hatt lyst til å knekke sammen der jeg står. Men likevel har jeg vist meg for å være hard som stein, når jeg selv har følt meg svak som en såpeboble. Jeg gjør ofte det, bare fordi jeg ikke orker å faktisk vise folk at jeg har det tøft. For det er tøft det skal jeg si deg, å innrømme det. Ting som ikke pleier å gå inn på meg, til og med ting folk bare skal tulle med, har gått inn på meg. Jeg har overhode ikke hatt noe sjans til å styre noenting. Og den følelsen av at kroppen, hodet og følelser ikke spiller på samme lag er en forferdelig opplevelse. Det har ikke akkurat da hjulpet med at tablettene har gjort kroppen min helt deformert. Jeg har rett og slett følt meg som en fantasiperson som et lite barn har tegnet og printet ut i 3D. Stort måneansikt, stoor mage og bittesmå bein og armer. I virkeligheten har denne kombinasjonen vært forferdelig vond. Følt at uansett hvor jeg har vært har alle vært små maur i forhold. Dette sliter på psyken det og, når du fra før av vet du ikke er som alle andre. Så skal du også føle det, og til tider faktisk ikke se ut som andre. 

Mange sier at et bilde kan si mer enn 1000 ord, så jeg kan vise dere bilder fra denne tiden. Se nøye etter, for jeg ser hvertfall hvor sliten jeg er




Av alle de behandlingene jeg skal gjennom denne sommeren er ikke den værste tingen over. Det kommer helt til slutt. Rart med det, for når man spiser mat så tar man alltid dessert til slutt fordi man sparer det beste til slutt. I sykdomsbilde sparer man det værste til slutt! Jeg skal miste mine tre følgesvenner. Fra og med tirsdag skal jeg gå stien alene, og i dag fikk jeg virkelig en påminnelse på hva det betyr. Legen ringte da jeg hadde dratt hjem, infeksjonsverdien i kroppen er steget. Jeg har fare for infeksjon i kroppen. Så selvom jeg kunne feire i dag at jeg var ferdig med cellegift i poser, må jeg sitte inne og måle tempen hver time. I tilfelle det skal vise seg feber, og jeg må inn igjen. Fra og med tirsdag betyr det at da må jeg sette inn veneflon og alt det styret, men nå som jeg har Børre, Else og Bob får jeg jo antibiotika inn der. Ikke at jeg trenger det ennå, men om jeg får feber. De har vært så gode å ha, jeg har sluppet så fryktelig mye ekstra siden de har vært der. Jeg har sluppet å tenke på sprøytestikk da jeg har vært mest sliten, jeg har sluppet å måtte spise når alt har kommet i retur, jeg har fått veske når jeg ikke har klart å drikke nok selv. Bare fordi Børre, Else og Bob har tatt jobben for meg. Jeg ser på de som 3 hverdagshelter, andre ser på de som noe fælt sykehusgreier. 

Men jeg skal ende denne historien med det samme som jeg skrev på forrige. For jeg skal nok klare meg helt fint uten disse slangene. For den som ikke prøver, vet heller aldri om den takler det. 

Ingvild Sønsteli Aasen

Nøyaktig halvveis!

Heihei! Nå har jeg vært inn og ut hver bidige dag siden mandag på sykehuset, og jeg kan med stolthet si at nå er jeg halvveis med denne sykdommen. I dag har jeg lagt like mange dager bak meg, som jeg har dager foran meg. I tillegg er jeg akkurat halvveis med den værste tiden nå i sommer. DOBBEL HALVVEIS DET! Går bare i lykken det her asså..

Formen er overhode ikke på topp, alt går tregt, jeg føler egentlig at hele dagen går på å stå oppreist og ikke minst spise. Men jeg går på fine tabletter som spiser snart alle andre ut av hus, så jeg bruker dagen på å spise samtidig som jeg tenker ut hva jeg skal spise en halvtime etterpå. Og nå tuller jeg faktisk ikke, det er så ille! Folk rundt meg får virkelig høre hva jeg mener fordi det finnes ikke noe filter som stopper meg til å si akkurat det jeg mener der og da. Klær sitter ikke på meg for jeg føler meg som en oppblåst ballong, så jeg bare går og klager på det. Såå denne store mølja med alt dette gjør at jeg tror det er en stor utfordring å være med meg, men jeg får dessverre ikke gjort noe med det. Jeg klarer ikke få styrt det heller, og jeg lover det er veldig veldig vondt å ikke ha noe sperre som sier hva jeg skal og ikke. For å være så frekk, sint, glad, sorgende under samme minutt er veldig slitsomt. Og for å bare nevne prikken over i'en, så har jeg stå hetetokter som bivirkninger at man sku trodd jeg var nydusja hele dagen fordi jeg er såå varm. Det er ekkelt, fælt og du får ikke gjort noenting med det.

Men hallo, jeg har fri nå mandag, tirsdag og onsdag fra sykehuset, før det blir ny runde med dette jeg har drevet med denne uka. Såå i dag skal jeg ut å spise gooood mat (bombe), sammen med Gøran. For jeg er nøyaktig halvveis i alt, og halvveis i det værste denne sommeren. Det må jeg feire!! 
Tenkte forresten å skrive et innlegg om hvordan ting blir etter sommeren, for det er det veldig mange som lurer på. For hva skjer nå? Jeg babler jo så mye om alt, men ting blir faktisk ganske annerledes om ikke så lenge. Hmmm.. Det skal jeg ta meg tid til å gjøre!

Ha en strålende halvveis dag! Hihihi


Lunsj må jeg jo haaa!









Melder forresten meg frivillig til å smake på all mat som er godt fremover, så har du tips om noe super duper god mat må du bare kommentere. Jeg er desperat! Det trenger ikke å være noe sokkerbombe, for er mer skikkelig mat jeg er mest desperat etter. Tar heller en svæær baguett i stedenfor sjokolade liksom.. Såå kom med forslag!

 

Ingvild Sønsteli Aasen

1 1/2 år, men får nye erfaringer av cellegift fortsatt

Heihei. Håper mange har utnyttet seg av finværet som har vært i det siste, for det hadde virkelig jeg gjort om jeg kunne. Fra onsdag til lørdag kveld/natt har jeg som sagt jobbet på Countryfestivalen som arrangeres på Vinstra. De dagene der oppe, alle menneskene, live musikken, finværet og alt gjorde de dagene så perfekte. Jeg har vært sliten, på grunn av at jeg har jobbet og styret rundt. Ikke fordi jeg har hatt cellegift, selvom jeg tok det og på tirsdagen. Hehe! Men peonget er at kroppen var med, jeg fullførte og jeg gikk i shorts og t-skjorte hver dag! med solfaktor 30 da, hehe Herlig :-) :-)

I går kveld da alt roet seg ned rundt meg, da begynte jeg å tenke litt, regne sammen litt og sette ting litt på plass i hodet. For alt har vært kaos som tidligere sagt, jeg har liksom bare gått i en boble og «ville slitt ut meg selv» på en måte. Nå har jeg siden sist høydose på Riksen, som er utrolig 8 uker siden sist i dag, og ikke hørt på kroppen. Jeg har jobbet, vært alle steder jeg kunne vært til enhver tid og bare latt cellegiften som jeg har tatt hver tirsdag i 4 uker frem til nå, bare vært i hodet mitt noe tull som jeg ikke har gitt noe oppmerksomhet til. På en måte har det kanskje reddet meg litt, fordi jeg må begynne å tenke på høsten hvor både skole, hybel og hele pakka kommer, samtidig som jeg skal drive på sykehuset hver eneste uke. Mens på en annen måte blir det veldig vondt og. For nå, 8 uker siden sist jeg satt inne på Rikshospitalet, er jeg her igjen klar for cellegift. Hvor er det tiden ble av nå plutselig? 11. mai sa jeg jo at det er lenge lenge lenge til, jeg skulle jo ha fri. Hvor ble det av?
Det har nå gått altså i dag 57 dager siden jeg så riksen sist, det er 452 dager siden jeg fikk denne beskjeden hvor jeg var 16 år, kreftsyk og ikke visste noe. Nå er det 1 1/2 år siden, og den beskjeden er fortsatt skremmende. Jeg kan huske den som om jeg fikk den i går, redd for døden er jeg fortsatt, redd for fremtiden er jeg definitivt og jeg kan kjenne energien trekker seg raskt tilbake hvor det eneste du kan støtte deg på er deg selv. Alle rundt kan motivere, men du som må kjempe, kjenne alt gjør med kroppen, MEN det er faktisk jeg som er en erfaring rikere, har et annet perspektiv på mye, og vil en dag seire! Så alt i alt er ikke ting så ille, om man bare snur litt på det.
For 8 uker siden, skrev jeg at jeg var ferdig med høydose Methotrexate, denne store stygge gule posen på stativet. Og det er jeg, og skal forhåpentligvis aldri kjenne den igjen. Men nå er jeg tilbake 8 uker etterpå, til en cellegift jeg ikke husker. Den kalles på et vis høydose nå og, men det er en annen type. Jeg tok den for et år siden, en gang. For hvis jeg har tolket alt riktig er denne sterk, så man skal ikke ha mange dosene av den.  Det er helt greit for meg, for mindre å holde styr på. Men da jeg lå i går kveld og tenkte så ble jeg så urolig. For på et vis har jeg visst ofte hva som kan skje med kroppen etter en cellegift i 1 1/2 år nå. Etter høydosene har jeg visst at kroppen sku reagere med sterke munnsår, at jeg fort kunne få infeksjon, immunforsvar som tilsa at jeg bare sku se de fire veggene i stua osv. Men nå er jeg liksom tilbake til starten kjennes det ut som. For jeg vet ikke hvordan kroppen skal reagere nå! Jeg husker ikke denne, jeg husker knapt de jeg skal ta torsdag, fredag, lørdag og søndag også, jeg rett og slett skal få nye erfaringer IGJEN. Ikke nok med det blir jeg allerede sendt hjem i morgen tidlig, deretter rett på Lillehamer hver dag torsdag-søndag, før det bare blir tre dager fri og samme cellegift torsdag-søndag igjen. OG helt helt til slutt her, får jeg jammen bare en dag fri (mandag) før jeg plutselig sitt på riksen igjen. Og ikke nok med det så skal jeg da leve bakvendt, for da skal jeg ikke sette inn noe Børre, Else og Bob for å behandles, nei jeg skal TA DEN UT!?!
Jeg har gåsehud på kroppen nå. For ja, jeg ser et lite glimt nederst i tunnelen der. Den vinker og gir meg et håp, men jeg vet ikke om jeg skal gråte, le, skrike eller hva som er best. Kroppen skal gjennom noe jeg ikke har kontroll over, jeg skal snart klare meg uten mine 3 mest behjelpelige gjenstander her i verden. For Børre, Else og Bob, de har spart meg for mye smerter, stikk og ellers forferdelige øyeblikk. Nå skal jeg snart gå det siste året av denne livserfaringen, helt selv. Wow! Skal ikke akkurat lyve til dere og si jeg ikke gråter store krokodille tårer under dette innlegget, men det er ikke første gangen, eller siste gang jeg kommer til å gjøre. Om 14 dager skriver jeg her med gledestårer antagelig, jeg skal jo starte nytt liv uten Børre, Else og Bob!
Så for å få dette til å bli et fint innlegg, hvor ja ting er vanskelig, men at jeg selv ser og dere ser at ting må ikke svartmales. For ja jeg sitt inne på riksen, men jeg har hatt det så bra i ukene siden sist jeg var her inne. Jeg har nevnt noe, men vil nevne ennå mer. Jeg har som sagt gått neglekurs og jobbet mye med negler, jeg har fått hjelp av stefar Tore til å skaffe meg bil, jeg har vært på Vinstra, MEN jeg har gjort mer. Jeg har også feiret at jeg og Gøran har vært sammen i 1. år den 23. juni, hvor jeg ser hvor heldig jeg er som har han, familien min og ikke minst alle vennene mine. Den dagen var spesiell for meg, men også tenkte jeg på alle som står sammen med meg hver dag også den dagen. For jeg har vært heldig siden jeg ble syk, og hatt folk som har vært glad i meg selvom jeg har sett ut som en utedo til tider og vært så følsom som et hårstrå! Jeg har både grillet masse, og hentet scooteren min hos pappa. Så nå råner jeg rundt til tider på Lillehammer på en rød søt scooter. Så glad for å både ha tid med pappa, goood mat og råne hjem :D
Ikke nok med det, så har jeg hatt ferie. Wohoo! Jeg har vært på en øy utenfor Bergen, kalt for Møkster. Der var jeg i to netter, før jeg dessverre måtte hjem igjen. Men uansett på de to dagene møtte jeg mange snille og gode mennesker som virkelig er heldige som bor på en liten øy hvor de har hverandre og alle kjenner alle. Jeg opplever ting hele tiden, og kunne skrevet en stor bok om alt, men jeg sier litt nå så får jeg også ha opplevelser som jeg har i minnene i mitt hodet alene og. Alle ting blir jeg å huske hvertfall, stort og smått
Og ikke minst vil jeg komme med en stor lykkemelding på slutten her. Jeg fikk brev fra skolen for en uke siden hvor jeg har bestått de to fagene jeg hadde mål om i år, og ikke minst er jeg tilbudt skoleplass på Vinstra Vgs, linje Helse- og oppvekstfag fra og med høsten. Jeg skal gå fult som alle andre, men selvfølgelig sykehusopphold blir det. Men jeg skal ha mer skole enn sykehus nå, og igjen så skal jeg klare det Dette blir så bra!! 
Nå må alle ha en fin fin dag, om det blir noe sprell fra meg her inne nå skal dere ikke se bortifra, men da oppdaterer jeg dere. Goood dag!
Ingvild Sønsteli Aasen

De søvnløse nettene

Dette som er skrevet her, skrev jeg 29. juni om natta'n. Jeg fikk ikke sove, og skulle prøve å få ut noe av tankene. Jeg sparte på teksten for at jeg skulle publisere den da jeg våknet, men jeg vet virkelig ikke hva som skjer om dagen. Jeg får meg rett og slett ikke til å publisere noe. Dette hjelper meg veldig, men likevel så virker det som en angst jeg får for å publisere og klage til dere. Redd det skal komme folk og tro jeg bare gjør dette for at folk skal synes synd på meg.. Men det er det altså ikke, dette er bare hvordan jeg har det inni meg. og mange/alle leser jo bloggen for å få vite om alle opp og nedturer i denne uendelige lange sykdomsbilde. Så her får dere det nå, mange dager forsinket!


 

Heihei. Min oppdatering her har vært og er veldig slapp fortsatt. Jeg har alt for mye i hodet til at jeg klarer å sortere alt sammen, så jeg føler egentlig at hver dag går jeg i en egen boble hvor det bare er jeg som eksisterer. Tar faktisk meg selv i å bare sitte å se ut i lufta og tenker, mens folk står lenge å prøver å få tak i meg. Det er så utrolig ekkelt. Du klarer bare ikke konsentrere på det folk sier, du må høre det gjentatte ganger.

Når jeg skriver dette er klokka 02.05, og jeg skal opp tidlig. I morgen også. Fordi jeg har funnet en ting å drive med, slik at jeg slipper tankene. Jeg er på jobb hver eneste dag og legger gelenegler. Når jeg sitter der er det den største frustrasjonen om jeg ikke får en negl helt sånn jeg ønsket, mens hjemme/borte er den største frustrasjonen at jeg er syk. Derfor jobber jeg mye, mer enn hva energien min mener jeg skal og. Bare fordi jeg tenker på noe annet. Sitter jeg hjemme ser jeg alt sykdommen preger huset, tenker jeg på alt, føler jeg alt. Jeg kan si det sånn at er jeg borte har jeg aldri smerter, er jeg hjemme er de konstant!

Jeg har det ikke vondt hjemme, neinei. Ikke tro det. Det er bare det at hjemme slapper jeg av, og har god tid til å fundere på alt mellom himmel og jord. Er jeg borte er det for en grunn, et mål, en ting. Tanken er da på den planen jeg har for den dagen, ikke på at jeg skal tilbake på sykehuset på tirsdag for en ny cellegift.

Derfor kan dere se nå hvorfor jeg ikke oppdaterer så mye. Jeg jobber, mye! Før flyktet jeg til tankene om hvordan lage et ungdomsrom, da dette nå er så og si ferdig måtte jeg finne noe annet. Noe som aldri tar slutt!





Fra og med onsdag til lørdag, så skal jeg på enda en jobb. Hver dag, 7-11 timers vakter. Og her har jeg målet mitt klart igjen. Jeg skal klare alle 4 vaktene jeg er satt opp. Jeg skal klare jobben, og jeg skal ha det kjempe gøy. Jeg jobber på Countryfestivalen på Vinstra denne uken. Tenk på for en opplevelse og liv det blir der. Dette tror jeg kan gi meg en kjempe fin dose av glede før jeg drar tilbake til riksen. For om akkurat 8 dager sitter jeg inne på Rikshospitalet, for en ny høydose jeg aldri har tatt før. Tror jeg? Sånn som jeg skal vise hvem som er sjef av meg og kreften! Hele neste uke er jeg inne, mandag er det blodprøver i armen, tirsadag-onsdag er det riksen, torsdag er det enda en ny cellegift, fredag den sammen, lørdag den samme og søndag den samme. Deretter tre dager fri, også på nytt med disse fire dosene.. Jeg kommer til å bli sliten!!

Da håper jeg nå at hodet snart vil hvile, for det ønsker definitivt resten av kroppen. God natt!

Ingvild Sønsteli Aasen

Les mer i arkivet » Oktober 2016 » September 2016 » August 2016
Ingvild Sønsteli Aasen

Ingvild Sønsteli Aasen

18, Lillehammer

Hei og velkommen til min lille verden. Jeg er ei jente på 18 år, fra Lillehammer. 11. april 2014 fikk jeg en beskjed om at jeg hadde fått en sykdom. Beskjeden var at jeg hadde fått leukemi (type ALL). Det vil si kreft i blodet/beinmargen. Her kommer jeg til å skrive og dele litt hvordan det er å gå gjennom en slik periode og mine tanker/følelser rundt det :) Hensikten med det hele er at de som ønsker skal få lov til å være med under hele prosessen og se at ting kanskje ikke er så ille som de tror. Del gjerne rundt så andre som og ønsker å lese, kan få muligheten til det. Ønsker du å kontakte meg personlig kan du gjøre det på facebook eller mail: ingvild.aasen@gmail.com Velkommen tilbake!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits